47 / 68
på bakgrunn av etiske vurderinger og skjønn
overfor barnehagens mangefasetterte problem-
stillinger. Dersom vi kan være fornøyde med å
ende refleksjoner med et, «vi er bare mennesker»,
arbeider vi ikke i samsvar med rammeplanens
verdigrunnlag.
KRAFTFULL REFLEKSJON ELLER DYPTENKNING?
Moxnes (2016) skriver om refleksjon, med særlig
fokus på studenter i barnehagelærerutdanningen.
Hun viser til at det finnes ulike forståelser av ordet
refleksjon. Likevel er det en utbredt oppfatning at
man har like forståelser av hva refleksjon er og hva
det innebærer å reflektere. Hun viser til Søndenå
(2004), som
«(…) trekker en markant skillelinje mellom det
hun definerer som
dyptenkning
, som ensidig
fokuserer på handling, og det hun
kaller kraft-
full refleksjon
.
Kraftfull refleksjon
innebærer å
se tilbake på hvordan situasjonen ble vurdert,
å se situasjonen fra ulike perspektiver og forstå
verdien av å reflektere» (Moxnes, 2016, s. 3).
Søndenå (2002) finner at refleksjon innenfor
utdanningen fremstår som mer
dyptenkning
enn
kraftfull refleksjon
, og at studenter har en tendens
til å følge diskursene og tradisjonene de møter i
barnehagen, fremfor å utfordre disse, og utvide
egen kunnskap. Dersom vi skal oppnå ny erkjen-
nelse, er det nødvendig å stille kritiske spørsmål
rundt de faste mønstrene, holdningene og hand-
lingene vi ser, eller som vi opplever at vi selv gjør
i praksis. Å bevege seg fra dyptenkning og over til
kraftfulle refleksjoner kan smerte. Kan utsagnet
være et tegn på resignasjon, at vi stopper opp i
en erkjennelse av at «vi er bare menneske»? Eller
kan det være et uttrykk for at vi er i bevegelse, at
vi «fortsetter der fortiden slapp. Mennesket
er noe nytt. Enten vi vil det eller ei, får vi
impulser som gjør at vi blir noe som aldri har vært
før.» (NRK P2). Er dette et stopp på veien eller er
vi ved veis ende? Hvilke handlinger kan følge av
disse svarene?
BEVISSTHET OG ANSVAR
Det kan oppleves som utfordrende å jobbe med
mennesker fordi vi kan oppdage sider ved oss selv
som vi ikke er så stolte av. Schibbye (i Greve et al.,
2013, s. 45) skriver: «Det dreier seg om en prosess
hvor vi prøver å bli bedre kjent med oss selv, noe
som kan være smertefullt og angstskapende, men
frigjørende og utviklende (…)». Det kan være
krevende og til tider utmattende å stadig være
bevisst på hva man sier og gjør. Den konstante
vurderingen utfordrer. Likevel har vi et etisk og
pedagogisk ansvar som strekker seg lengre enn vår
egen væren. Som barnehagelærere har vi ansvar
for den Andre (Eidhamar & Leer-Salvesen, 2011,
s. 48). Ifølge Levinas (Ibid) er det menneskets
styrke å kunne se Den Andre, se den Andres Ansikt,
anerkjenne Den Andres ulikhet, og samtidig se at
Den Andre ligner på meg. Hva skjer dersom vi ikke
ser Den Andres Ansikt? Eller dersom vi forblir kon-
sentrert om vår egen smerte og angst i en prosess
hvor vi jobber med å bli kjent med oss selv? Ville
vi sagt «vi er bare mennesker» overfor et krenket
barn? Ville vi brukt disse ordene til foreldrene?
«Nei, vi er bare mennesker, så jeg kan ikke noe for
at jeg handlet slik overfor ditt barn».
Dersom vi skal oppnå
ny erkjennelse, er det
nødvendig å stille kritiske
spørsmål rundt de faste
mønstrene, holdningene
og handlingene vi ser,
eller som vi opplever
at vi selv gjør i praksis,
skriver artikkelforfat-
terne. Illustrasjonsfoto:
Fotolia.com
47