På tide å styrke engelskfaget
■
■
av anna
birketveit og
kåre nitter
rugesæter
Engelskfaget har aldri vært en obligatorisk del av lærerutdanningen i Norge.
Konsekvensen er at mange lærere, spesielt på barnetrinnet, blir satt til å undervise
i engelsk uten formell kompetanse i faget. I en tid hvor engelsk blir stadig viktigere
som nøkkel til internasjonal kommunikasjon, er det på tide med et løft for
engelskfaget, både i lærerutdanningen og skolen.
En av de mest markante endringene i det norske
samfunnet de siste 20–30 årene er bruken av en-
gelsk språk i dagliglivet. I dag opplever man ikke
sjelden at kelneren kommuniserer med gjesten
på engelsk. At håndverkeren som kommer hjem
til deg er utenlandsk, er vel snarere regelen enn
unntaket. I arbeidslivet forventes det at ingeniøren
skal kunne forfatte rapporter eller følge opp avtaler
på engelsk hvis nødvendig. Flere og flere bedrifter
benytter engelsk også som internspråk i sin virk-
somhet. Helsepersonell skal kunne kommunisere
med pasienter på engelsk hvis behov, og det skjer
oftere enn før da én av ti innbyggere i landet er inn-
vandrer. I akademia oppfordres man til å publisere
på engelsk i internasjonale tidsskrift. I tillegg befat-
ter både barn og voksne seg i stor grad med engelsk
på fritiden gjennom digitale medier, musikk og
film. Vi reiser mer og lenger enn før, og Internett er
blitt vårt nye reisebyrå. Mange leser og følger med
på nyheter og sport like gjerne på engelsk som på
norsk. Listen er lang, engelsk i dagliglivet for både
barn og voksne er kommet for å bli. Engelsk har
blitt et verktøy som de aller fleste av oss trenger å
kunne bruke effektivt og med sikkerhet både i jobb
og i fritiden. Selv om ikke engelsk formelt sett er et
andrespråk i det norske samfunnet, innehar det en
helt annen posisjon enn andre fremmedspråk, og
må helt klart kunne karakteriseres som et
lingua
franca
i vår kommunikasjon med omverdenen.
Sommangeårige lærerutdannere er det interes-
sant for oss å reflektere over engelskfaget i skolen.
Har faget gjennomgått like store forandringer som
det engelske språks rolle i samfunnet for øvrig? I
hvilken grad reflekteres det at samfunnet trenger
kompetente språkbrukere som både kan beher-
ske «small talk» og kommunisere effektivt på sitt
fagfelt? Utvikler man språkbrukere som er mot-
takerorienterte og med et stort nok vokabular til
å uttrykke seg presist? I hvilken grad lærer elevene
å lese og søke målrettet informasjon på engelsk?
Vi har fulgt studenter i praksis gjennom mer enn
to tiår, og har vært engasjert i ulike forsknings-
og utviklingsprosjekter knyttet til engelskfaget i
grunnskolen, noe som har gitt oss et interessant
innblikk i hvilken klasseromspraksis som er tone-
angivende. På tross av tilgjengelig kunnskap om
hvordan man best lærer språk, og nye læreplaner,
ser vi fremdeles at undervisningsmetodene i over-
raskende stor grad er de samme som før. Glose-
prøvene og læreboktekstene dominerer stadig i
mange engelskklasserom, og elevene får i liten grad
anledning til å oppøve sin aktive språkkompetanse.
Hvordan man lærer språk
Nation (2001,2008), sitert i Hestetræet (2012: 178),
hevder at språk læres på fire forskjellige måter som
alle må ha sin plass i undervisningen. Han skiller
mellom meningsfokusert input (
comprehensible
meaning-focused input
, dvs. hvor eleven lytter eller
leser for å finne informasjon), språkfokusert læring
(
language-focused learning
, dvs. fokus på spesielle
ord og uttrykk som skal læres), meningsfokusert
output (
meaning-focused output
, dvs. fokus på å
snakke eller å skrive) og utvikling av flyt (
fluency
development
, dvs. fokus på språkbruk av kjent
vokabular og konteksten ordene blir brukt i). Vo-
kabular kan også grupperes som høyfrekvent eller
lavfrekvent alt etter hvor ofte ordene forekommer.
Bedre Skole nr. 3
■
2014
60
