vasker og henger opp klær og en lager knagger av
ståltråd. Det er viktig å understreke samholdet i
familiene, og alle samles rundt varmen/bålpannen
for å være sammen, prate og spise maten barna har
laget. De eldre taterne forteller noe fra reise og
handel, og alle synger «Romano Raklo» (en sang
med tekst på norsk og romani). Under måltidet får
familiene besøk av læreren på skolen. Han snakker
om hvor viktig det er å gå på skole og avslutter
med å ta med seg samtlige barn til skolen. På sko-
len gir han oppgaver det ikke kan forventes at barn
på dette alderstrinnet skal ha kjennskap til. Han
er streng, provoserer, og gjør narr fordi han synes
barna har manglende kunnskap.
Mens barna er på skolen, går de voksne (barn i
rolle) på handelstur hvor de møter to ulike bonde-
koner. Den ene er blid, imøtekommende, inviterer
inn og er interessert i å vite mer om taterne. Hun
bytter varer mot vafler, frukt eller annet. Den
andre bondekona er lite hyggelig, streng, avvisen-
de og viser tydelig at taterne er mer forstyrrende
enn velkomne. Hun vil ikke handle noe med dem.
Til slutt samles alle rundt bålpanna og deler
sine opplevelser. Lensmannen og den strenge bon-
dekona, som også er leder i den lokale avdelingen
av «Misjon for hjemløse», kommer på besøk. De
hevder å ha avdekket manglende kunnskap hos
barna, at det er ødeleggende med reising, og der-
for vil de gi tilbud til to barn om en bedre fremtid
i fosterhjem. Det legges opp til en diskusjon, men
taterne kan ikke stille opp mot lensmannen og
bondekona som tar med seg to barn. På forhånd
er det avklart med lærer hvilke barn de kan ta med
seg. Hendelsen gjøres kort, og lensmann og bon-
dekona går ut av rollen og tar med barna tilbake til
fellesskapet. Situasjonen har ikke vært dramatisk,
men barna har likevel opplevd det urettferdige i
en slik handling.
Oppsummering og evaluering
Drama er en metode som appellerer til barn.
Følelser settes i sving, noe vi tydelig kunne se da
lensmannen og bondekona tok med to av vennene
deres. En utfordring ved akkurat dette opplegget
var at ingen av de voksne (med unntak av en lærer)
kjente barna. Det krevde derfor en noe strammere
regi, og vi erfarte at det er viktig å ha en ansvarlig
voksen i hver familie. Denne personen sørget for
å holde barna samlet, ga dem oppgaver, utfordret
demmed hensyn til deres kunnskap om tatere, og
støttet der hvor barna trengte en voksen person.
Spillet avsluttes med en samtale med hele grup-
pen: Hva gjør vi nå? Hva kan vi gjøre? Hvor tar de
barna? Kommer barna tilbake? Etter denne sam-
talen går alle ut av rollen og dagen avsluttes med
en felles oppsummering omkring spørsmålene:
Hvordan var det å være tater? Hva har vi lært?
Hvordan oppførte lærer, lensmann og damen fra
«Misjonen» seg? Kan det ha vært sånn i virkelig-
heten? Hvordan har taterne det i dagens samfunn?
Det er også et mål å rette fokus på ulike grupper i
dag. Kan for eksempel barna se noen sammenheng
med hvordan taterne ble behandlet og hvordan vi
møter nye grupper av mennesker som kommer
til Norge?
Når elevene er tilbake på skolen, har de fått i
oppgave å skrive ned hva de har lært.
I en klasse skrev to av barna som ble tatt med
av lensmannen og bondekona:
«Jeg har drømt om at jeg ble tatt fra mamma og
pappa og nå fikk jeg føle litt på hvordan det er».
«Det var godt å ha mange rundt seg som stilte
opp for deg.»
Noe av det barna sier at de har lært:
• Taterne tok godt vare på hverandre.
• Taterne sto sammen, det var grunnen til at
de var så sterke og aldri ga opp håpet.
• De hadde ikke så mye. De hadde ikke noe
makt, de hadde bare hverandre.
• De måtte flytte rundt. De var aldri helt
trygge.
• De kunne bli fratatt barna. Mange fikk ikke
se barna sine igjen. Noen tatere har funnet
igjen familien sin, men noen leter fremdeles.
• Vi har lært at skolen var ekstra streng mot
taterne og kjeftet på dem fordi de hjalp
familien istedenfor å gå på skolen for å lære å
lese å skrive.
Barna gir tydelig uttrykk for at det de har vært
med på, er både morsomt og lærerikt. De samme
evalueringene får vi fra lærerne som sier at det
barna har lært i løpet av dagen på museet, er ad-
skillig mer enn hva de kunne gjort med en tradi-
sjonell klasseromsundervisning.
Bedre Skole nr. 3
■
2014
53
