for de er nyttige som pådrivere for ut-
viklingsprosessene. Slik kan man enga-
sjere alle deltakerne på en arbeidsplass
og unngå at noen blir motstandere av
utviklingen som finner sted. Hun gir her
mange eksempler på bruk av metoden
fra skoleutviklingsprogrammene hun har
ledet og studert.
Ingen snarvei
Hovedintensjonen med boka er å lære
skoleledere å bruke ekspansiv læring, den
er ikke et innlegg i debatten om innholdet
i dagens skolepolitiske hovedsatsning.
Som leder er man forpliktet til å hente inn
politiske føringer og ta dem i bruk i egen
praksis enten man er enig eller ikke. Den
sterke vektleggingen av kulturhistorisk,
sosiokulturell aktivitetsteori som drivkraft
i for utviklingen, styrker boka. Det ivare-
tar gode, norske skoletradisjoner som
enhetsskole, skoledemokrati og felles
kultur som grunnlag for en god og kritisk
refleksjonspraksis, der å gå en runde til og
finne nye løsninger før man forplikter seg
på ny praksis, er retningsgivende. Boka
gir ikke noen enkel suksessoppskrift på å
bli Norges eller verdens beste skole, slik
mange kommuner i effektivitetens navn
raskt ønsker å trylle fram ved hjelp av for
eksempel toppstyrt, balansert målstyring.
Å drive skoleutvikling er ikke en rettlinjet,
enkel operasjon, den må gjennomføres
ovenfra og ned og nedenfra og opp på
samme tid. Boka viser til at det kan være
ganske kronglete, men det går an å få det
til, og det er bokas styrke.
En bredere beskrivelse av skolens
mål med vekt på vår nye og svært vidt-
favnende formålsparagraf som en be-
grunnelse for behovet for skoleutvikling
hadde styrket bokas hovedintensjon om
en bedre kultur for læring. PISA, TIMSS
(Trends in International Mathematics
and Science Study) og PIRLS (Progress
in international Reading Literacy Study)
dekker bare en liten del av læringsmå-
lene i skolen vår, noe norske politikere og
utdanningsforskere må ta innover seg og
slutte å måle kvalitet på norsk skole på et
så smalt grunnlag.
NOTER
1 PISA:
Programme for International Student
Assessment
, TIMSS:
Trends in International
Mathematics and Science Study
, PIRLS:
Progress in international Reading Literacy
Study
, OECD:
Organisasjonen for økonomisk
samarbeid og utvikling
Et forskerblikk på
læring i skolen
Therese Nerheim Hopfenbeck
Strategier for læring
Om selvregulering, vurdering og
god undervisning
Universitetsforlaget
176 sider
av knut
roar
engh
dosent ved høgskolen
i vestfold
Therese Nerheim
Hopfenbeck
er
ansatt som forsker
ved Centre for
Educational As-
sessment ved Uni-
versitetet i Oxford.
Hennes interesse-
område er elevers
selvregulering og vurdering for læring.
Norsk skole, der Nerheim Hopfenbeck på
nittitallet har undervist på ungdomstrin-
net, har vært gjenstand for flere av de
prosjektene hun har deltatt i.
Nerheim Hopfenbeck er opptatt av at
elever skal lære seg gode læringsstrategi-
er. Hun er sterkt kritisk til læringsstiler og
sier at læringsstrategier og selvregulering
står i sterk kontrast til læringsstilteoriene
til Dunn og Dunn. Mange av eksemplene
hun viser til for å konkretisere arbeidet
med læringsstrategier, er knyttet opp mot
ulike fag i skolen.
Læringsstrategier
NerheimHopfenbeck ser det som sin opp-
gave å vise sammenhengen mellom å lære
gode læringsstrategier samtidig med faglig
læring. Hun mener elevene vil se nytten
av effektive læringsstrategier når lærerne
viser at strategiene er en forutsetning for
å ta ut sitt læringspotensial i faget. Lærere
får presentert flere ideer til hvordan de kan
arbeide for å trene elevene til å bruke vel-
lykkede læringsstrategier, slike som sam-
tidig resulterer i bedre læring og i styrket
autonomi. Det gis flere og gode eksempler
på hvordan dette kan gjøres, og selv om
mange lærere vil kjenne seg igjen i flere
av eksemplene, tror jeg det er et poeng å
bidra til større bevissthet på dette områ-
det. Mine lærerstudenter etterlyser mer
fokus på læringsstrategier i utdanningen
sin, og jeg møter mange lærere som sier
at de aldri har hatt opplæring i bruk av
læringsstrategier i løpet av utdannelsen.
På Utdanningsdirektoratets nettsider
om vurdering for læring har Nerheim
Hopfenbeck to forelesninger der hun
skisserer viktigheten av autonome og
selvregulerte elever. I forelesningene har
hun lagt liten vekt på den selvregulerte
elevens evne til å delta i et lærende fel-
lesskap. Den læringskraften som eksis-
terer i samarbeidende grupper er ofte
underkommunisert også i Utdannings-
direktoratets arbeid med vurdering.
Alle tidligere forskere jeg har lest som
har arbeidet med læringsstrategier, tar
avstand fra pugging. Den vanligste be-
grunnelsen er at elever som blir vant til
å pugge, bruker pugging som strategi i
situasjoner der de i stedet burde ha brukt
kognitiv resonnering. En kuriositet som
sikkert vil bli diskutert, er at Nerheim
Hopfenbeck anbefaler lærere å trene
elevene til å pugge når pugg er nyttig,
slik at de for eksempel slipper å bruke
energi på usikker begrepsforståelse når
de leser en fagtekst. Elevene kan heller
bruke energien på å trenge inn i menin-
gen med lærestoffet, sier hun. I slutten
97
Bedre Skole nr. 3
■
2014
