BOKOMTALER
Krysskulturelle barn
og unge
Lill Salole
Krysskulturelle barn og unge
Om tilhørighet, anerkjennelse,
dilemmaer og ressurser
Gyldendal Akademisk
291 sider
av hadi
strømmen
lile
universitetslektor
,
det
juridiske
fakultet
,
uio
«Obama-gene-
rasjonen» har de
blitt kalt: De kryss-
kulturelle, kame-
leonene som ikke
passer inn i noen
kategori, de som
surfer i flere far-
vann, som stam-
mer fra flere klaner og som ikke lar seg
forme av de tradisjonelle merkelappene
på menneskelige grupper.
1
Jeg er selv en
slik raring – en samisk-iransk bahá’i. Av
og til er jeg vel litt norsk også. Det kom-
mer an på. Lill Salole har skrevet en bok
om barndommen til slike som meg (og
Obama). Hun kommer selv fra en interna-
sjonalt reisende, multietnisk og flerspråk-
lig familie, og tilbrakte sin oppvekst i seks
forskjellige land på ulike kontinenter.
Boken er delt inn i fire deler: Første
del er en introduksjon til hvem de kryss-
kulturelle barna er. Andre del handler om
ulike kulturer, om hvilke prosesser men-
nesker går gjennom når de skifter mel-
lom ulike kulturer og om barns utvikling
i et krysskulturelt perspektiv. Tredje del
handler om ulike temaer og problem-
stillinger som er av spesiell relevans for
krysskulturelle barn, med spesielt fokus
på tredjekulturbarn. Temaene handler
om tilhørighet, verdimiks og verdivalg,
annerledeshet, familieliv og relasjoner
på tvers av landegrenser og om identi-
tetsutvikling. Den siste og fjerde delen
handler om praktiske øvelser og forslag
til hvordan ulike profesjoner kan møte
og hjelpe disse barna. Hvert kapittel av-
sluttes med en faktaboks der de viktigste
begrepene som er gjennomgått, define-
res. Slike definisjoner er nyttig hvis man
ønsker å skaffe seg oversikt over boken
og hvis man er ute etter definisjoner
og perspektiver på spesifikke temaer.
Hver av de fire delene av boken avslut-
tes med lister over forslag til fagbøker,
skjønnlitteratur og spillefilmer. Forsla-
gene forklares kort, og det gir et nyttig
utgangspunkt for videre studier.
Hvem de krysskulturelle barna er
I første del av boken definerer hun «krys-
skulturelle barn» slik: «Barn som har levd
eller lever med regelmessig påvirkning
fra to eller flere kulturer i en betydelig
del av barndommen.»
2
Hun forholder seg
stort sett til sin egen definisjon, kanskje
bortsett fra de gangene hun snakker om
internasjonale adoptivbarn. Jeg vil vel si
det slik at en som er adoptert til en norsk
familie som svært ung, ikke har vokst
opp med flere kulturer. Det kommer
kanskje litt an på hvor gamle de var da
de ble adoptert. Adoptivbarn er likevel
ikke en sentral del av boken. Hovedfokus
er såkalte tredjekulturbarn, barn som har
tilbrakt betydelige deler av sin oppvekst
utenfor foreldrenes hjemland.
Bokens andre del begynner med en
introduksjon til hva sommenes med ulike
kulturer og hvordan de fungerer. Salole
gir en svært interessant introduksjon til
hvordan ulike mennesker formes, tenker,
forstår hverandre og kommuniserer med
utgangspunkt i ulike kulturer. De ulike kul-
turene danner briller somman ser og for-
står verden gjennom. Hun forklarer godt
hvordan krysskulturelle barn lærer å se
med ulike briller og vokser opp med ulike
perspektiver, hvordan deres perspektiv
på det å være menneske er bredere og
mer nyansert enn de barna som bare
vokser opp med én kultur. Hun beskriver
også godt hvordan krysskulturelle barn
slites mellom de ulike gruppenes snevrere
perspektiver og hvordan deres bredde-
perspektiv, i stedet for å bli ansett som
en positiv kompetanse, blir oversett eller
sett på som noe negativt. Jeg tror denne
introduksjonen om hvordan ulike kulturer
fungerer, er svært viktig for å forstå virke-
ligheten til krysskulturelle barn.
Utvikling og oppvekst
Det siste kapittelet i del to handler om
krysskulturelle barns utvikling og opp-
vekst. Det er et kapittel som forsøker å
favne noe bredt, men fungerer greit som
en overgang til del tre. Utgangspunktet
er at påvirkning fra flere kulturer har blitt
sett på som noe negativt, at det fører til
«utenforskap, uro og forvirring på grunn
av manglende kontinuitet og forutsig-
barhet.»
3
Salole vil gjerne snu på denne
oppfatningen og mener den er overfor-
enklet og utdatert. Hun legger stor vekt
på at barn ikke bare er passive mottakere
av kultur, men «aktive agenter, skapere,
forvaltere og skapere av sin egen kultur
og tilhørighet.»
4
Videre presiser hun at
«vi bør ha som underliggende premiss at
foreldre ønsker det beste for barnet sitt.
Forståelsen av hva som er best, derimot,
varierer fra kultur til kultur.»
5
Under dette
punktet utdyper hun blant annet hvordan
utviklingsmål og ferdighetskrav kan vari-
ere. Men hun tar ikke noe standpunkt og
reflekterer ikke noe rundt det normative.
Det gjør hun heller ikke senere i boken.
Det normative er på mange måter ikke
noe stort tema i boken. Hva er egentlig
det beste for barna, hvor stor frihet har
foreldre til å bestemme slike spørsmål
selv og hvor går grensen? Oppdragelse,
oppvekst, opplæring og utvikling kan ikke
løsrives fra det normative, fra verdier og
ulike trosgrunnlag. Salole beskriver ulike
mennesker med ulike normer og verdier
som tilhører ulike kulturer og religioner,
men diskuterer ikke hvordan ulike tros-
retninger bør evalueres opp mot mer
94
Bedre Skole nr. 3
■
2014
