Utdanning nr. 6

47 |

UTDANNING

nr. 6/20. mars 2015

«Tenk om vi i stedet for

å se på eleven som

et produkt som skal formes

etter bestemte mål og

kriterier, ser på eleven for

å oppdage noe nytt.»

s potensial?

rett og myndighet (og kanskje til og med plikt?) til

å overta styringen for barnas læringsprosess.

Barna har ledet sin egen læringsprosess så langt.

Hva om vi lar de fortsette? Hva skjer om vi lar bar-

nets indre behov for å undersøke og å forstå styre

læringsprosessen, ikke læreplanmål og vurde-

ringskriterier?

Barnets naturlige måte å lære på er gjennom

lek, kreativitet og nysgjerrighet. Belønningen er

begeistring og glede, ikke karakterer eller vurde-

ringer. Lillesøster som lærer seg å lese opp ned når

hun sitter på andre siden av bordet mens store-

søster gjør lekser, gjør ikke dette for å få ros. Hun

gjør det av rein og skjær nysgjerrighet og interesse.

Mennesker har en naturlig impuls i seg til å ville

forstå og mestre det miljøet og de omgivelsene vi

er i. Dette gjaldt selvfølgelig for steinaldermannen

sommåtte finne mat og beskytte seg mot ville dyr

for å overleve. Men, barn av dagens teknologiske

tidsalder er også gode eksempler på den instink-

tive evnen til å mestre det de blir utsatt for. Er det

ikke utrolig å se de små barnefingrene håndtere

en iPad? Mange av oss foreldre skulle nok ønske

at barna ikke var fullt så raske til å ta til seg denne

kunnskapen, men nysgjerrighet, interesse og kre-

ativ utprøving ligger nedlagt i oss og verken kan

eller bør stoppes. Hvorfor jobber vi da ikke på lag

med menneskets natur i skolen?

Verdenssamfunnet er i eksplosiv utvikling på

mange områder, blant annet når det gjelder fol-

ketall og ressursbruk. Vi bruker allerede mye mer

ressurser per år enn det jordkloden kan produsere

for oss. Samtidig er avfallsstoffene fra vår aktivitet

i ferd med å endre klimaet. Vår livsførsel og vår

samfunnsstruktur gjennom de siste generasjonene

har ikke utviklet seg i takt med naturens kapasitet.

Det er ganske interessant at vi, som selv er en bio-

logisk art i naturen, tar valg og utfører handlinger

som ødelegger vårt eget livsgrunnlag. Dette er kun

mulig når vi har mistet kontakten med hvem vi er.

Som barn har vi kontakt med hvem vi er. Men

kontakten forsvinner gradvis. Den enkleste løs-

ningen på dette problemet vil vel være å legge til

rette for at vi ikke mister kontakten fra starten av, i

stedet for å forsøke å finne tilbake etter mange år i

«tidsklemma», «karrierejaget», med «flink-pike-

syndromet» eller hva vi nå kaller det. Her spiller

skolen en viktig rolle. Tenk om skolen kunne være

den institusjonen i samfunnet som sikret den opp-

voksende slekt fortsatt tilgang til egen klokskap!

Tenk om skolen kunne være det stedet der barn

opplever å ha rom til å utvikle egne evner, i eget

tempo, etter egen indre motivasjon!

Jeg tror ikke det er noen grunn til å tro at en slik

skole ville blitt anarkistisk eller lite effektiv. Hvem

er vel mer energiske og konsentrerte enn barn i

lek? Hvor effektiv er egentlig dagens skole, når

opp til 30 elever skal lære det samme samtidig?

Om vi tar inn over oss at vi er en del av naturen,

innser vi at også vi mennesker har en iboende

evne til å skape kosmos (orden) ut av kaos. Vi har

behov for å få dekket basale behov, vi har behov

for tilhørighet, vi har behov for å være i kontakt

med oss selv og våre medmennesker. De instink-

tive behovene som er nedlagt i oss, er geniale vei-

visere for et liv i harmoni for oss. Instinktene ligger

der tilgjengelig for oss, så lenge vi ikke fastholder

en organisering av vårt samfunn som hindrer oss

å lytte til vår egen indre stemme.

La oss derfor starte med skolen. Sette barna

våre fri fra vurderingsregimets tyranni, risikere

det økonomiske velferdssamfunnet, og derved

ha mulighet til å oppnå ekte velferd i form av det

inkluderende, utviklende, kreative, bærekraftige

og mangfoldige velferdssamfunnet.

For det er jo egentlig et slikt samfunn vi vil ha,

ikke sant?