38 / 72
Sola skinner over Karl Johan og bort
på Stortinget. Noen solstråler trenger
inn gjennom kontorvinduene til Helga
Pedersen denne høstmorgenen, lager
et gyllent skjær i rommet.
Den tidligere nestlederen for Arbei-
derpartiet (2007–2015), og fiskeri- og
kystminister mellom 2005 og 2009,
nipper avslappet til et pappkrus med
kaffe. Det virker som den rolige pul-
sen etter to måneders sommerferie
på hjemgården i Tana fortsatt sitter i
kroppen. Foreløpig er det også rolig
på Stortinget før det braker løs med
åpningen av storting nummer 161 i
begynnelsen av oktober.
– Jeg skal ta over sauegården i hjem-
bygda Tana, pappa er 75 år og kan ikke
drive den lenger.
– Jeg stiller ikke til valg til høsten, men
kommer til å gå ut av Stortinget etter
14 år som heltidspolitiker. Og da må
jeg finne en jobb, sier Pedersen. Hun
smiler lurt, tar en kunstpause, og fort-
setter.
– Jeg skal ta over sauegården i hjem-
bygda Tana, pappa er 75 år og kan ikke
drive den lenger.
Pedersen har også formelt takket ja
til å bli nominert som sametingsrepre-
sentant, så helt slutt på politikk blir det
muligens ikke.
Uansett hvor mye politikk det blir,
gleder hun seg til å flytte nordover med
mann og tø døtre. Mye lenger nord enn
den lille hjembygda Vestertana i Tana
kommune, kommer en heller ikke, det
er ikke mange milene til Nordkapp.
– Vi er under 15 personer som bor
i bygda, men for oss er det verdens
sentrum, spøker hun.
– Hva drømte du om å jobbe med da
du var barn?
– Egentlig har jeg bestandig hatt lyst
til å drive gård. Da jeg var lita fikk jeg
mye ansvar med å stelle sauene i fjøset.
– Jeg romantiserer ikke bondeyrket,
men det gir livskvalitet og mening i
hverdagen å ta imot små lam og se de
vokser opp. Sau det er koselige dyr det,
sier Pedersen og ler. Latteren sitter løst
på den framtidige bonden.
– En av de tingene jeg liker som bonde er
det fysiske arbeidet, å kunne bruke krop-
pen. Jeg savner det i hverdagen, her er jo
trimmen å gå bort til printeren.
– Føler du at du kan nok til å drive en
gård?
– Det er mye jeg ikke kan, for
eksempel med traktor og maskiner.
Derfor kommer jeg til å ta en etterut-
danning for bønder som Tana videre-
gående tilbyr for voksne. Det virker
interessant.
Pedersen har fått litt nok av livet og
kjaset og maset i hovedstaden.
– En av de tingene jeg liker som
bonde er det fysiske arbeidet, å kunne
bruke kroppen. Jeg savner det i hver-
dagen, her er jo trimmen å gå bort til
printeren.
– Lærer, det er alltid det jeg har villet bli,
jeg ville jobbe med folk da jeg var lita,
sier hun, mens hun drikker opp kaffen og
tygger ferdig maten i lunsjpausen.
En ukes tid etterpå møter vi en annen
tidligere minister og Arbeiderparti-
politiker, Anniken Huitfeldt. Hun er le-
der for utenriks- og forsvarskomiteen
og har akkurat kommet tilbake fra en
komitéreise til Latin-Amerika. Huit-
feldt får klemt inn et møte i lunsjpausen
på Folkets Hus på Youngstorget, like
før landsstyremøtet til Ap begynner.
– Lærer, det er alltid det jeg har
villet bli, jeg ville jobbe med folk da
jeg var lita, sier hun, mens hun drikker
opp kaffen og tygger ferdig maten i
lunsjpausen.
– Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe
med barn, eller helst ungdom. Det at
min mor var lærer har nok påvirket
meg.
– Dersom jeg skulle valgt et yrkesfag,
så måttet det blitt barn- og ungdoms-
arbeider. Som ungdomsarbeider har
én en unik mulighet til å g jøre forskjell i
andres liv, spesielt for dem som ikke har
det så enkelt.
Huitfeldt forteller at da hun var barn så
likte hun å være den som organiserte
og ordnet opp for de andre barna i na-
bolaget, som på 17. mai, Sankt Hans, og
på lillesøsterens bursdag
– Jeg er en typisk storesøster, sier
hun og ler. Det glimter energisk i de
klare blå øynene.
Huitfeldt har hatt flere ministerpos-
ter, både barne- og likestillingsminister
(2008-2009), kulturminister (2009–
2012) og arbeidsminister (2012-2013).
Hun er utdannet historiker og har også
jobbet som forsker. Å være politiker
beskriver hun litt som å ha hobbyen
til jobb.
– Dersom jeg skulle valgt et yrkes-
fag, så måttet det blitt barn- og ung-
domsarbeider. Som ungdomsarbeider
har én en unik mulighet til å gjøre
forskjell i andres liv, spesielt for dem
som ikke har det så enkelt, sier Huit-
feldt ettertenksomt, og slakker for en
gangs skyld ned på farten i snakkingen.
Kanskje fantaserer hun seg inn i rollen
som ungdomsarbeider, og ser for seg
hvordan det kunne vært i hodet sitt.
Som politiker føler hun også at hun
får brukt litt av lærerkallet. Hun liker
for eksempel å ta imot ungdomsklasser
på Stortinget, og reise rundt på skole-
besøk der hun blant annet snakker med
ungdom om yrkesvalg.
– Yrkesfagtilbudet på min videregående
skole var ikke spesielt bra. Mange fikk
ikke tilbud om utdanning andre året, og
de fleste sluttet før de fullførte.
– Det å være lærer er litt som å være
politiker. En står på et vis på scenen,
skal formidle et budskap. De som har
god formidlingsevne er de som når
38
YRKE
4 • 2016 / 60. årgang
MITT DRØMMEYRKE