Bedre skole nr. 3 -2016

øker inkludering i skoleaktiviteter og blant ven-

ner. Det motsatte kan føre til marginalisering og

tidlig avsluttet skolegang. Nye tall fra både NAV

og SSB viser en tydelig sammenheng mellom kort

skolegang, lav arbeidsdeltakelse og fattigdomsut-

vikling i Norge (Langeland, Dokken & Barstad,

2016). Frønes og Strømme (2014) går så langt som

å betegne grunnskolen som en marginaliserings-

generator.

Skolens mål er å gi barn og unge kompetanse

til å ta hånd om seg og sitt liv, og samtidig ha

overskudd og vilje til å delta i samfunnsutviklin-

gen (LK-06, generell del). Ludvigsen-utvalgets

rapport om elevenes læring i fremtidens skole

(2014) legger vekt på samspillet mellom kognitiv,

sosial og emosjonell læring. En lærer som skal

kunne bidra til å styrke alle elevers muligheter til

et sosialt akseptabelt liv og forebygge og redusere

marginalisering og ekskludering av enkeltelever

i skolesystemet, må ha den nødvendige pedago-

giske kompetansen.

Skolens ansvar for å sosialisere barn og unge gjør

at det må rettes fokus mot læreres kunnskap om

elevers sosiale kompetanseutvikling. For barn og

unge som har utfordringer med samspill og som står

i fare for å utvikle eller har utviklet atferdsvansker,

er grunnskolen den viktigste institusjonen som

kan endre dette. Denne artikkelen tar for seg hva

samspills- og atferdsvansker er, og hvilken lærer-

kompetanse som behøves i møte med slike vansker.

Begrepene som beskriver vanskene

Begrepene samspillsvansker, atferdsvansker og

antisosial er alle klart definert, selv om overgan-

gene er glidende.

Samspillsvansker

viser til man-

glende forståelse og strategier for å delta positivt i

det sosiale samspillet.

Atferdsvansker

viser i større

grad til normbrytende handlinger som utøves i

ulike sosiale sammenhenger og pågår over tid.

Antisosial atferd

er vedvarende normbrytende og

skadende handlinger for en selv og for andre på

flere avgjørende arenaer, som i hjemmet, i skole

og i fritid (Nordahl mfl., 2005).

Samspillsvansker og atferdsvansker er be-

greper som ofte brukes om hverandre. Sam-

spills- og atferdsvansker handler enkelt sagt om

vansker i samhandling med andre mennesker.

Elever som ikke tilegner seg den nødvendige

handlingskompetansen, kan oppleve å bli sosialt

marginalisert. De vil ofte oppleve å bli utestengt

av andre i lek, ha vansker med å få venner, vansker

med å samarbeide med andre elever eller vansker

med å ta imot beskjeder og instruksjon fra lærere.

Opplevelsen av å ikke lykkes sosialt kan bidra til

en negativ identitetsutvikling.

Generelt viser forskning knyttet til samspills-

og atferdsvansker hos barn at det er ulike årsa-

ker til at de utvikler atferdsproblemer i løpet

av oppveksten, men at vanskene kan ha felles

uttrykksformer (Aasen mfl., 2002). Manglende

samhandlingskunnskaper kan for noen fremtre i

tidlig alder. For andre utvikler vanskene seg etter

hvert som kravene til samhandling, oppmerksom-

het og situasjonsbestemt atferd øker.

Uten målrettet forebyggende innsats kan sam-

spills- og atferdsvansker i løpet av ungdomstiden

utvikle seg til antisosial atferd i form av vold, rus-

misbruk og kriminalitet. Utviklingen av antisosial

atferd kan betraktes som en sosial læringsprosess

som skjer på bakgrunn av ulike risikofaktorer,

men som utvikler seg gjennom samhandling. I et

transaksjonelt perspektiv på læring, som er det

dominerende innen forskning på atferdsvansker,

utvikler vanskene seg som vedvarende transak-

sjon mellom individuelle faktorer og miljø (Hill,

2002; Kloep & Hendry, 2003; Kvello 2012). Dette

perspektivet gir skolen et stort medansvar for å

forhindre en eskalering av atferdsvanskene.

Skolers møte med samspills- og atferdsvansker

De siste årene har det vært en tydelig politisk

vilje til å styrke tilrettelagt opplæring for elever

med ulike typer lærevansker innenfor rammen

av ordinær undervisning. Samtidig har vi sett en

annen praksis med alternative tiltak for elever med

atferdsvansker få utvikle seg utenfor den ordinære

skolen (Ogden, 2015). Det etableres stadig segre-

gerte og tilrettelagte opplæringsløp for å hjelpe

den enkelte elev eller skjerme den ordinære un-

dervisningen. Spriket i politiske intensjoner og i

praksis for denne gruppen elever kan sees på som

et kompetanseproblem. Når skolene ikke besitter

den nødvendige kompetansen om samspills- og

atferdsvansker, løser de problemene med å organi-

sere seg bort fra dem, fremfor å jobbe pedagogisk

med dem. Det fører til at elever med samspills- og

Bedre Skole nr. 3

■

2016