23 |
UTDANNING
nr. 18/31. oktober 2014
ker
som våpen
En tidligere barnesoldat, utdanningsministeren og Miss Sør-Sudan
er helt enige om én ting. Utdanning er nøkkelen til fred og utvikling
i landet.
TEKST OG FOTO
Nina Bull Jørgensen
Daniel Garang
var
barnesoldat. Nå jobber han
for at barn i Sør-Sudan
skal få utdanning og en
bedre barndom enn han.
Flyktningbarna i Awerial
har sett og opplevd mye
vondt. Den provisoriske
skolen i flyktningleiren gir
demmuligheten til å tenke
på noe annet - og et håp
for fremtiden.
– Denne gutten
er meg, sier Daniel Beek Garang.
Med et stort smil og et streif av sørgmodighet i
blikket legger læreren hånda på skulderen til en
av elevene i klassen. Han kjenner seg igjen i den
unge gutten.
– Han er like gammel og like høy som jeg var, den
første gangen jeg holdt et våpen, forklarer Garang.
Den tidligere barnesoldaten har gjort et stort
sprang. I dag er han utdannet lærer og ansvarlig for
Redd Barnas utdanningsprogram i flyktningleiren
Mingkaman i Awerial, noen timers kjøretur nord
for hovedstaden Juba.
Sør-Sudan er det landet i verden som scorer
lavest i utdanningsstatistikken.
«Drep før du selv blir drept»
Året var 1989. Borgerkrigen herjet mellom de
kristne i sør og Sudans muslimske regjering i nord.
Daniel var 10 år gammel og trodde han skulle til
Etiopia for å gå på skole. I stedet havnet han i en
flyktningleir der unge gutter ble trent opp til å bli
geriljasoldater som skulle kjempe for frigjørings-
bevegelsen SPLA.
– «Ta dette våpenet for å forsvare deg. Det er
bedre å drepe, før du selv blir drept», var beskje-
den vi fikk.
Da geriljaledernemente at barna var store og kraf-
tige nok, ble de sendt til fronten for å kjempe mot
soldatene fra nord. Én etter én fikk våpen. Ingen sa
nei. Mange var ikke mer enn 11–12 år gamle.
– Jeg husker fortsatt den dagen min beste venn
ble drept. Det gikk flere dager før jeg klarte å spise
eller snakke, forteller den tidligere barnesoldaten.
Flyktet fra livet som barnesoldat
Etter tre år i SPLAs «Red Army» bestemte Daniel
seg for å legge ned våpenet og rømme. Som
14-åring, alene og til fots, komhan seg over grensen
til Kenya. Han hadde ett mål.
– Da jeg forlot mine foreldre i landsbyen min, sa
jeg til dem at jeg ville gå på skole, få meg utdan-
ning. Det var et mål jeg ikke ville gi opp, sier Daniel
Garang.
På egen hånd i nabolandet kom han seg på både
grunnskole og videregående skole. Deretter valgte
han å ta lærerutdanning. Og da Sør-Sudan ble selv-
stendig, etter 50 år med blodig konflikt, bestemte
han seg for å reise tilbake.
– Jeg hadde en vond barndom, men noe godt
kom ut av det. Jeg fikk meg utdanning, så jeg kan
bidra til å bygge landet mitt og gi Sør-Sudans barn
en bedre barndom enn den jeg hadde.
Skjønnhet og solidaritet
Hun er 180 centimeter på strømpelesten, pluss ti
centimeter med sorte pumps.
I elegant oransje drakt sitter hun ved et slitt kafé-
bord i grønn plast. Vi er i Sør-Sudans hovedstad
Juba. Det er minst 40 varmegrader. Bladene fra et
palmetre svaler litt, men ikke mye.
>
