10 / 100
analyse av Gudmund Hernes' reto-
rikk, sosiale ingeniørkunst og utdan-
ningspolitikk
fra 2009 og i en rekke
senere artikler. Her beskriver han
den som dobbeltkommuniserende,
i den forstand at den hyller læreren
som forbilde og selvstendig aktør,
samtidig som den er en del av et mål-
styringsregime som i realiteten gir
læreren svært lite spillerom.
Språk og litteratur som
styringsredskap
Ifølge Trippestad hadde språket
og bildene i den generelle delen en
klar politisk funksjon. I en tid hvor
samfunnet splittes i en rekke ulike
fagspråk, var den generelle delen
laget for å være et styringsredskap
– ta makt over språket, fellesfortel-
lingene og assosiasjonene – og slik
virke samlende. Man ønsket å bruke
humaniora som styringsvitenskap.
Problemet var at den gjorde dette i
form av et arkaisk språk og arkaiske
forestillinger: 150 år gamle sosiolo-
giske modeller, Nordahl Rolfsens
lesebok og ministerens barndoms-
minner. Generell del var en læreplan
for en tid som allerede var forbi. Fordi
man idylliserte fortiden, forsto man
ikke fortidens feil. Derfor tok man
fortidens feil med seg i de nye løsnin-
gene. Fordi man tolket samtiden som
forfall fra denne gullalderen, så forsto
man ifølge Trippestad ikke samtiden
heller og det var dermed ikke rart
man bommet på fremtiden.
– Generell del underkommuniser-
te at man på 90 tallet hadde en annen
elevpopulasjon enn på 50-tallet; – et
flerkulturelt samfunn som har vokst
siden. Hvor er internett og sosiale me-
dier? Generell del betydde at skolen
sto helt uten støtte for å adressere vir-
kelige utfordringer fordi man hadde
denne skjønnmalingen av vår egen
kultur og fortid, sier Trippestad.
Han ser at prosjektet hadde gode
intensjoner. Man tenkte at ved å
bruke et arkaisk språk, så skulle en
skape et felles språk. Et språk som var
solidarisk på tvers av generasjoner og
sommuliggjorde et fellesskap mellom
fortid og nåtid. Og det lå også en ge-
nuin bekymring for at hvis vi alle blir
spesialister på sine egne felter og ikke
kan kommunisere med hverandre, så
kan man ende opp i et Babels tårn der
ingen skjønner hva den andre snakker
om. Da var også den økonomiske so-
lidariteten og fordelingen truet. Men
allmenndanningstanken i at alle skulle
ha fellesbilder og assosiasjoner betød
også mer teori, kánon og abstraksjon
for elevene, noe som ifølge Trippe-
stad førte til at mange falt fra.
Fortsatt dobbeltkommunikasjon
Men generell del er nå blitt historie, og
vi spør Trippestad om han mener at en
nye overordnede delen av læreplanen
har løst problemene som han påpekte.
– Jeg syns noe er blitt bedre, sier
han. Han mener for eksempel at det
er viktig at overordnet del nå har tatt
opp i seg at vi lever i et multikulturelt
samfunn. Det er også viktig at man
har forlatt forestillingen om en gull-
alder. Han mener også at danningsbe-
grepet i overordnet del i større grad
legger vekt på individets arbeid med
å oppnå egen myndighet – og der-
med er mer i tråd med det klassiske
individualiserende danningsbegrep.
Men ifølge Trippestad har vi fortsatt
et system som dobbeltkommuniserer.
Hvor mye medbestemmelse i egen
læring gir egentlig mål og resultat-
styring elevene? Også lærernes fri-
het og myndighet står sentralt. Men
overordnet del er fremdeles en tekst
i en målstyring basert på manglende
tillit til lærerne – en tekst i et system
med en overdreven tro på ledelse og
overflatisk resultatstyring.
Mens man under Hernes fikk et
ekstremt sentralstyrt system som var
konstruert av en liten elite og innført
uten å ta hensyn til høringsuttalelser
fra profesjonene, så har vi nå gått over
til læreplaner som blir konstruert på
lokalt nivå.
– Jeg vil si at vi har gått fra et
nasjonalt tyranni til en rekke lokale
tyrannier. Noen skoler rundt omkring
er flotte og gir tillit til lærerkollegiet,
men så har man regimer som Oslo-
skolen eller Sandefjordskolen der
politikere legger detaljerte føringer,
rektorene skal være tøffe, lærerne skal
undervise etter ferdige opplegg. Så
mitt spørsmål til denne nye overord-
nede delen blir det samme som under
Hernes, bare at nå konfronteres den
Tom Are Trippestad foretrekker nyanser
av grått framfor fargerike mål som vi aldri
kan nå. Trippestad er professor ved den nye
Høgskolen på Vestlandet og medlem av
Lærerprofesjonenes etiske råd.
10
Bedre Skole nr. 3
■
2017 – 29. årgang