Bedre skole nr. 3-2017

Fornøyelig satire om

desillusjonert lektor

Nina Lykke

Nei og atter nei

Forlaget Oktober

269 sider

av marte ø

rastad

norsklektor

I den satiriske ro-

manen

Nei og atter

nei,

som kom ut

høsten 2016, er

hovedkarakteren

en desillusjonert

lektor.

Romanen

er ført i pennen av

Nina Lykke, som

tidligere har mottatt P2- lytternes roman-

pris (2013) og blitt tildelt Bokhandelens

forfatterstipend (2014). Også

Nei og atter

nei

er blitt godt mottatt av kritikerne.

Nei og atter nei

handler om den

livstrette norsklektoren Ingrid. Hun er

usigelig lei av tilværelsen og utsier i sitt

indre en rekke protester mot samfun-

net omkring henne – ikke minst mot

elever, lærere og rektor ved skolen hun

arbeider på. Skildringene av den stakkars

lektoren er først og fremst frydefullt un-

derholdende, men her er også relevant

samfunnskritikk.

Ingrid og Rukla

For Ingrid har læreryrket mistet glansen.

Hun ser ikke lenger noen mening i yrket

sitt, og har lite til overs for elevene sine,

som fulle av diagnoser og tilhørende ret-

tigheter, stiller så mange krav at Ingrid

bare får fred når hun låser seg inne på

skolens handikaptoalett. Til og med faget

hennes, litteraturfaget, virker meningsløst:

Ja, hva var det som hadde fått henne til å

studere, hvorfor skrev man, hvorfor leste

man, sånn tenkte hun nå […] Drøft, grei

ut, hva kan forfatteren ha ment, alt dette

hun før i tiden kunne gå så god for, stille

seg bak, nå måtte hun tvinge frem hvert

ord. Hvem brydde seg om hva forfatteren

hadde ment? (s. 41).

Det er naturlig å trekke tråder til en

annen norsklektor i den norske littera-

turen: Elias Rukla, skrevet frem av Dag

Solstad i 1994. Både Ingrid og Rukla har

kommet til et punkt hvor nok er nok, og

hvor det virker umulig å holde fram med

sin lærergjerning. Hos Rukla bunner dette

i erkjennelsen av at elevene, i tråd med

resten av kulturen de lever i, gir blaffen i

Ibsen og hele kulturarven. Ingrid, som trer

inn i yrket over 20 år etter at Rukla gikk

ut av det, kan leses som en fullendelse av

det kulturelle forfallet Rukla observerte:

selv Ingrid –

norsklektoren

– har mistet

troen på kulturarvens verdi.

Ingrid har også fått noen nye ut-

fordringer som Rukla trolig var skånet

for. For Ingrid er sliten. I

Nei og atter nei

skildres en skolehverdag der lærerens til-

leggsarbeid hoper seg opp gjennom må-

linger, evalueringer, krav om dokumen-

tasjon og omfattende møtevirksomhet.

Både ledelsen og elevene stiller urimelige

krav, mener Ingrid:

Nytt læringssenter, karrièreveiledning, indi-

viduell oppfølging, Personal Learning Coach,

dette var ord som dukket opp på skjermen

etter hvert som rektor tok dem for seg. Men

hvordan kunne oppfølgingen bli tettere enn

den var? Ingrid var allerede elevenes

Perso-

nal Learning Coach.

Hva mer, skulle de flytte

hjem til henne? Skulle hun donere organene

til dem, skulle hun sørge for at de fikk det

av helserådet anbefalte daglige orgasmer,

skulle hun kanskje spraye flekkfjerner i

trusene deres også? (s. 54).

Det er interessant at Ingrid utelukkende

protesterer inni seg. Utad utfører hun

arbeidet sitt uten å klage. Det er opplagt

at alt det sinnet hun går og bærer på, til

slutt må eskalere og tvinge fram en end-

ring. For Rukla endte dagene som lektor

i skolegården, med et raserianfall over

en ugrei paraply. Hvordan det går med

Ingrid, skal ikke avsløres her.

Barna i bomullsskyen

Det er også interessant at Ingrids erfa-

ringer med de stadig økende kravene

til individuell oppfølging i skolen, stilles

opp mot erfaringene hun har som mor.

For også her har oppfølgingen vært tett.

Ingrid har fulgt tidsånden i oppdragel-

sen av barna: hun har stilt opp gjennom

heiing under fotballkamper, kjøring til

korpsøvinger, sunne matpakker fra hele

kostholdspyramiden og alltid lyttende

og forståelsesfulle ører. Barna har, som

Ingrid uttrykker det, «vokst opp i en

bomullssky» (s. 219).

Ingrid fremstår således som et godt

bilde på den såkalte curlinggenerasjonen,

der de voksne koster banen fri for ubehag

og utfordringer, for at barna skal komme

lengst mulig. Spørsmålet er hvor langt

man kommer når man aldri lærer å han-

skes med utfordringer og problemer, og

Nei og atter nei

stiller Ingrid spørsmålet

om hvorvidt alle anstrengelsene hennes

egentlig har hatt noe for seg, eller om

hun kunne ha spart seg for strevet. Nå

som guttene er voksne, har de verken

blitt spesielt flinke eller sympatiske, synes

hun. De har ikke engang lært å vaske de

bremsespormerkede underbuksene sine

selv, og om hun skulle karakterisere dem

på noen måte, ville det være at: «[…]

har blitt flinke til å ta vare på seg selv»

(s. 13)

Frydefull underholdning,

først og fremst

Lærerhverdagen Lykke beskriver er,

i all sin overdrivelse, kjent. Man kan

nok kjenne seg igjen i beskrivelsene av

motivasjonsmøtene, elevevalueringene

og julebordene med slibrige kollegaer.

Mange kjenner seg helt sikkert også igjen

i følelsen av å drukne i ulike former for

Bedre Skole nr. 3

■

2017 – 29. årgang