91 / 100
også formidle ferdigheter og kunnskap
man trengte i et moderne samfunn, samt
fremme elevenes nasjonale identitet.
I
Jakten på den gode skole
går Vegard
Kvam ikke bare systematisk frem, epoke
for epoke, han glemmer ikke egne inn-
ledende ord, at boka skal være relevant
for den som skal bli, eller er, «pedagog et
sted i det norske skolesystemet.» Hvert
kapittel avrundes derfor med oppsum-
merende spørsmål rundt de ideer om
den gode skole og den gode lærer som
har blitt drøftet. Det gjør at man ser både
datidens og dagens undervisningsmål
og -metodikk i en større sammenheng,
og samtidig får nye perspektiv på egen
undervisningspraksis.
Skole i demokratiets tjeneste
Parlamentarismens gjennombrudd i
1884, framveksten av politiske partier,
allmenn stemmerett for begge kjønn i
1913; dette ble grunnvollen i «det nye
folkestyret» i Norge og måtte få konse-
kvenser også for skolen. For, sier Kvam,
skal et demokratisk system fungere, må
folk ha kunnskap nok til å forstå hva som
skjer i politikken. Skolen må gi folkeopp-
lysning for å støtte opp om folkestyret.
Den nye folkeskolen av 1889, delt i
lov for bygdeskoler og lov for byskoler,
pekte fram mot en felles nasjonal skole-
politikk, med mål å sikre alle elever like
utdanningsmuligheter. Til forskjell fra
1800-tallets skole skulle folkeskolen gi
grunnlag for reell samfunnsdeltakelse og
medbestemmelse, og samtidig formidle
kunnskap og ferdigheter som gjorde elev-
ene til kompetente deltakere i arbeids- og
samfunnsliv.
I 1920 gjorde Stortinget det såkalte
«enhetsskolevedtaket», at alle barn
skulle gå i samme skole i 7 år. Med det
fikk Norge, ifølge Kvam, ikke bare en
grunnleggende skoleopplæring for alle,
men også et skolesystem som åpnet for
videre utdanning. Samtidig ble lærer-
utdanninga styrket, og lærernes faglige
organisasjoner ble mer aktive i forhold
til lønn så vel som utdanningspolitiske
spørsmål generelt. Nye pedagogiske
ideer var på vei inn, elevene skulle gis
mulighet til selv å være virksomme,
søke kunnskap og ferdigheter gjennom
egenaktivitet. Likevel var det «vrient»,
forklarer Kvam, å få lærerne til å endre sin
mer tradisjonelle undervisningspraksis.
Skolen under okkupasjonen
«All ungdomskraft skal tjene staten»
var essensen i Nasjonal Samlings ut-
danningsprogram, som det var i Hitlers.
Elevene skulle mobiliseres til å slutte opp
om det storgermanske folkefellesskapet.
Men, spør Kvam, hva hjelper det at fag-
innhold endres og lærebøker sensureres
om ikke lærerne støtter de nye planene?
Kampen sto mellom lærerne på den ene
side og Nasjonal Samling på den andre,
lærerne avviste nazifiseringen av skolen,
og NS-myndighetene svarte med arres-
tasjoner av lærere.
Kvam påpeker at sider ved nazistenes
skoleprogram var «påfallende likt ideer
som fikk gjennomslag i norsk skole før
krigsutbruddet», som å framelske nasjo-
nal stolthet gjennom fag som historie,
geografi og norsk. Forskjellen var at «den
nasjonale kulturskolen» ville fremme
ideal som individuell frihet og nasjonal
uavhengighet, ikke disiplinere elevene til
å underordne seg myndighetspersoner
og staten.
Skolen under krigen er et tema Kvam
har arbeidet mye med. I 2014 disputerte
han på en avhandling om lærernes sivile
motstandskamp under krigen, noe som
han også la fram i boka
Skolefronten.
Einar Høigård og norske læreres kamp mot
nazismen
(2013).
Sosial utjevning og globalisering
Etter krigen var et av de skolepolitiske
målene at alle, uansett økonomisk bak-
grunn og geografisk bosted, skulle gis
anledning til en skikkelig utdannelse,
tilpasset den enkelte anlegg og evner.
Pedagogisk forsøksarbeid over flere år
nedfelte seg i grunnskoleloven i 1969,
og den 9-årige enhetsskolen ble realisert
gjennom nye fagplaner og skolesentra-
lisering.
Skolen skulle ikke bare sikre alle
like muligheter, men også virke sosialt
utjevnende, noe som ifølge Kvam ble
problematisk, for hva er likhet i samfun-
net og i skolesystemet? Kvam går inn på
Gudmund Hernes’ problematisering av
likhetsbegrepet; uten presise begrep vil
man ikke kunne sette inn de riktige tiltak
for å nå de oppsatte målsetningene.
Med Hernes som kirke-, utdannings-
og forskningsminister kom arbeidet i
gang med det som endte ut i Læreplan-
verket i 1996, som inngikk i Reform -97.
Grunnskolen ble 10-årig, og alle elever
skulle få samme «kunnskapsbase», som
ville gi mulighet til sosial mobilitet og
demokratisk deltakelse.
Kvam drøfter utviklinga av skolepoli-
tiske mål og viser samtidig hvilke tiltak
som ble iverksatt, og hva dette betød for
lærernes og elevenes arbeidssituasjon. På
2000-tallet ble forholdet mellom utdan-
ning og økonomi satt på dagsordenen,
forklarer Kvam: «For fremtidsskolen ville
myndighetene løfte frem kunnskap som
en økonomisk ressurs, som kapital, som
Norges nye nasjonalformue».
«Kunnskapsløftet» skulle være den
norske skolens svar på svake PISA-resul-
tat og en globaliseringsprosess som ble
alt mer tettere og omfattende. Det inne-
bar utarbeidelse av et læreplanverk som
omfattet så vel grunn- som videregående
skole, med detaljerte kompetansemål i
alle fag. Fokus var på at elevene skulle
«kunne gjøre, kunne beskrive og kunne
drøfte», snarere enn de tradisjonelle
fagmålene «lære om, ha kjennskap til,
og få innsikt i».
Kunnskapsskolen
vil, slik Kvam uttryk-
ker det, ha færre kompetansemål, men
mer dybdelæring. Slik skal Norge styrke
91
Bedre Skole nr. 3
■
2017 – 29. årgang