Bedre skole nr. 3-2017

tilleggsarbeid som pålegges læreren. I

så måte er romanen aktuell. Men her er

også mye tøys og fjas, og romanen er

kanskje først og fremst verdifull som ren

underholdning. Den stakkars damas liv

og utfordringer skrives fram i et språk

fylt med humor og overskudd. Det er

ikke vanskelig å forstå at Lykke har fått

gode kritikker for

Nei og atter nei.

Jakten på den gode

skolen

Vegard Kvam

Jakten på den gode skolen

Utdanningshistorie for lærere

Universitetsforlaget

175 sider

jan oscar

bodøgaard

historiker

En «utdannings-

historie for læ-

rere» på knappe

175 sider må vel

bli både overfla-

disk og mangel-

full? Vel, Vegard

Kvams

Jakten på

den gode skolen

slett ikke det, men så tar han innlednings-

vis noen bevisste og relevant grep for å

avgrense stoffet, noe som også medfører

at framstillinga blir oversiktlig og har en

klar struktur.

Kvam arbeider som førsteamanuensis

ved NLA Høgskolen i Bergen, og

Jakten

på den gode skolen

har først og fremst

lærerstudenter og pedagoger som mål-

gruppe. Like fullt er boka absolutt verd å

lese for alle som er interessert i skole og

utdanning i et historisk perspektiv.

Bak de avgrensningsmessige valg

Kvam foretar, har noen spørsmål vært

sentrale: Hvordan strukturere utdan-

ningshistorien og samtidig gjøre det mulig

å sammenligne rådende ideer om skole

og utdanning? Hvilke historiske innsikter

om skole, pedagogikk og samfunn er det

relevant for lærere å vite noe om? Hvilke

av historiens pedagogiske ideer og pro-

blemstillinger er fremdeles aktuelle i dag?

Epoker og tema

Kvam deler utdanningshistorien inn i

epoker, og da legger han til grunn lovverk

og læreplaner, samt ideer om skole og

utdanning som har gjort seg gjeldende

opp gjennom årtiene. Utdanningshisto-

rien i Norge, forklarer Kvam, «rammes

inn av en europeisk og en internasjonal

epoke», med 1700-tallets «kristendoms-

skole» på den ene side, og dagens «glo-

baliserte kunnskapsskole» på den andre.

Mellom disse finner vi «den nasjonale

kulturskolen», «den barnevennlige en-

hetsskolen», «den okkuperte skolen» og

«den sosiale utjevningsskolen».

Boka er bygd opp ved at alle kapitlene

har samme tematiske struktur. Først gis

en drøfting av pedagogiske ideer og

skolepolitiske motiv, og her er sammen-

hengen mellom pedagogikk og politikk

tydelig. Dernest beveger Kvam seg inn i

skolen og løfter fram hvordan dens mål

og innhold nedfelte seg i lærernes og

elevenes skolehverdag.

Kapitlene kan leses hver for seg, men

virkelig interessant blir

Jakten på den

gode skolen

når man ser utdanningshisto-

riens sammenhenger og brudd i et større

tidsperspektiv.

Hvorfor skoleopplæring?

Allerede Aristoteles i antikkens Hellas

stilte spørsmålet om hva som var det

viktigste i «karakteroppdragelsen»: for-

standsdannelse eller hjertedannelse?

Da som nå var det uenighet ikke bare

om oppdragelsens formål, men også

om hvilke middel som burde anvendes.

Dette kommer tydelig fram ettersom

Kvam beveger seg gjennom de ulike

epokene i utdanningshistorien

I 1739 bestemte kong Christian VI,

eneveldig konge i Danmark/Norge, at

alle norsk barn skulle få skoleopplæring.

Om kongens ambisjoner var store, med

skolehus på bygdene og dyktige lærere,

gjorde kongens slunkne pengesekk at

disse raskt ble dempet ned. Ansvaret

ble overlatt til lokale myndigheter, og

utbyggingen av allmueskolen på bygdene

ble i praksis til en ordning med omgangs-

skole. Lærerne, ofte med liten skolegang

selv, hadde lav status, og forhold som

dårlig utbygd skolestruktur, fattigdom

m.m., førte til at mange barn fikk liten

eller ingen skolegang.

Skoleloven av 1739 inneholdt ingen

formålsparagraf, men mål og innhold

var like fullt klart: Skolen skulle forbe-

rede til konfirmasjonen, som var blitt

lovfestet i 1736. Gjennom undervisning

i kristendom og lesing av kristne tekster

skulle elevene lære lydighet og respekt

for Gud og øvrighet. Uakseptabel atferd

som banning og slåssing skulle erstattes

av sømmelighet, orden og flid.

Et parallelt skolesystem, basert på

sosial tilhørighet, kjennetegner «den

europeiske kristendomsskolen», med

allmueskolen på bygdene, borgerskolen

for borgerskapets barn, og latinerskolen

for overklassens. En viktig funksjon for

1700-tallets skole, oppsummerer Kvam,

var å bidra til at samfunnets lagdeling

ble overført fra en generasjon til neste.

Så kommer 1800-tallet, med grunnlo-

ven og en egen norsk nasjonalforsamling

i 1814, med gryende industrialisering og

modernisering som pekte fram mot et

nytt samfunn med nye utfordringer. Det

måtte føre til endringer også i skolen.

Kvam viser hvordan overgangen til

«den nasjonale kulturskolen» bygde på

nye skolelover og nedfelte seg i skole-

organisering og -utbygging, i bedret

lærerutdannelse, nye fag, lærebøker

og undervisningsmetoder. Fortsatt

skulle undervisninga være tuftet på

kristendommen, men skolen skulle

BOKOMTALER

Bedre Skole nr. 3

■

2017– 29. årgang