Bedre skole nr. 1-2015

Til stede og sårbar

Kapitlene 6 og 8 tar opp tema som vil

være gjenkjennbare for de fleste lærere,

men som sjelden behandles i pedagogisk

litteratur. Det dreier seg om lærerens

kroppslige fornemmelser knyttet til det å

være nærværende eller distansert overfor

elevene. Å være sammen med elever vil

alltid innebære risiko for å bli følelses-

messig berørt på måter som kan være

like tappende som det konkrete arbeidet

en utfører. Geir Stavik-Karlsen skriver

følgende i innledningen til et kapittel om

sårbarhetens pedagogikk «..styrken i en

troverdig lærergjerning springer ut fra

det motet som skal til for å være sårbar

(149).»

Drama-tenkning og trender i tiden

Dersom en anlegger et dramaturgisk

blikk på undervisning, kan det gi et ut-

videt perspektiv og en motvekt til mye

annen moderne pedagogikk. Der legges

det vekt på å tilrettelegge for å kunne

gjøre sammenligninger mellom elever,

klasser, skoler, distrikter og land. Dessu-

ten teller prestasjoner og resultater først

og fremst når de lar seg uttrykke i tall.

Dette er så langt fra en dramaturgisk

tenkemåte som vel mulig. Kanskje er det

like langt fra mange læreres opplevelse

av hva som for dem er meningsfullt i det

daglige arbeidet? Det som lar seg ka-

rakterisere gjennom tall, lar seg enkelt

forstå over hele verden. Når en velger å

tilpasse forskning og andre pedagogiske

satsninger til det som lett kan telles og

sammenlignes, vil en samtidig lett foreta

verdiprioriteringer som en egentlig er

delvis uenig i. Slike prioriteringer har jeg

stikkordsmessig samlet i de fire uttryk-

kene individualisme, teknikk-tenkning,

kroppsløshet og stedsløshet.

Det dramatiske perspektivet slik det

framstilles i denne boka, representerer

som sagt noe radikalt annerledes. Opp-

stilt kan spenningen mellom et drama-

turgisk og et sammenligningsorientert

perspektiv framstilles slik:

Ikke bare enkeltelever, men også elevkol-

lektivene.

Både internasjonale prøver og mange av

de spørreskjemaene som benyttes i sko-

leforskning, henvender seg til individuelle

elever. – Men den sosiale og kulturelle

helheten hver elev befinner seg innenfor i

klassen og på skolen, er det knapt mulig å

få fram gjennom det som kalles metodo-

logisk individualisme. Denne framgangs-

måten innebærer at forskere og andre går

veien om den enkelte elev for å finne ut

noe om læringsmiljøet eller andre sider

ved klassefellesskapet/elevkollektivet

for eksempel ved bruk av spørreskjema.

Hva og hvordan elever lærer ved å være

sammen, kan det være vanskelig å ut-

forske dersom en ensidig registrerer hva

enkeltindivider sier og gjør.

Ikke bare hode, men også kropp med følelser

og bevegelser.

Det er vanskelig å lage statistikk av elev-

enes og lærernes følelser og bevegelser

under læringsarbeidet. Men det betyr

ikke at disse ikke er vesentlige (se avsnit-

tet ovenfor om nærvær og sårbarhet).

Ikke bare teknikk, strategier og metoder,

men også personlig forpliktelser og litt

kunst.

Mye faglitteratur beskriver den ideelle

lærer som en som behersker det å følge

rasjonelle og antatt vitenskapelige anvis-

ninger på hvordan en effektivt skal oppnå

resultater.

Altså, læreren skal være et

fleksibelt redskap. «Gjennom vitenska-

pelige analyser kan en nok skape innsikt

og forståelse. Men fordi en mangler

handlingens tvingende nødvendighet

som korrektiv, blir innsikten i liten grad

personliggjort og forpliktende […]» (se

side 156).

Med et dramaturgisk blikk vil forskere

og pedagoger altså bli ledet til å fange inn

et større og mer sammensatt bilde av hva

det vil si å være en kompetent lærer. Han

eller hun må også være litt kunstner.

Ikke bare stedsløs kunnskap, men også den

kunnskapen som bare er tilgjengelig lokalt.

Faglig kunnskap i emnene en underviser

i, er viktig. Fagkunnskap innenfor det

pedagogisk-psykologisk området er også

viktig. Uansett om læreren behersker slik

stedsløs og generell kunnskap, vil hun lett

kunne komme til kort. Dette kan skje

dersom hun ikke samtidig er opptatt av

også den kunnskapen en bare kan tilegne

seg ved å være ordentlig til stede der en

befinner seg, sammen med elever, kol-

legaer og andre.

Hva og hvordan elever lærer, er det

forsket mye på. Derimot er betydningen

av hvor en befinner seg når en lærer,

langt mindre belyst.

Når en har fokus på lærerens meto-

diske kompetanse, skjer dette ofte på

måter som om realkompetanse er noe

som eksisterer uavhengig av hvor læreren

skal utføre sin gjerning. Det er en ele-

mentær og allmenn menneskelig erfaring

at hvordan lærere og elever opptrer, også

har sammenheng med hvor de befinner

seg.

Mange lærere har opplevd at ulike

klasserom kan virke inn på deres praksis.

Tilbud til lærere, forskere og

lærerutdannere

Oppsummert mener jeg at denne boka

kan være interessant og nyttig for peda-

goger på mange nivå, forutsatt at de er

åpne for å utvide sitt oppmerksomhetsfelt.

For lærere

vil denne boka kunne tjene

som en kilde til nye måter å snakke om,

tenke om og oppleve det som skjer i egne

timer. Dersom kollegaer går sammen om

dette, vil det trolig kunne medvirke til å

forbedre praksis. Som nevnt gir en dra-

maturgisk tankemåte tilgang til begreper

og muligheter for arbeidet med helheten

i klassens dynamikk.

For forskere

kan bokas begreper og

tenkmåter gi muligheter til å observere

og fortolke undervisningsprosesser og

læringsmiljø ut fra andre kategorier

enn dem som benyttes konvensjonelt.

Det sceniske perspektivet kan være en

Bedre Skole nr. 1

■

2015