Første Steg nr. 1 -2016

styrere og tillitsvalgte. De lederne og

tillitsvalgte vi har møtt beskriver et

omfattende og grundig profesjonsetisk

arbeid som andre profesjonsgrupper

trolig har mye å lære av. Samtidig ser

vi noen utfordringer. En av dem er

hvordan man skal synliggjøre egen

profesjonalitet. Det andre er om ens

egen forståelse av profesjonsetikk er

mer begrenset enn det trenger å være.

Vi tror det vil være fruktbart for det

videre arbeidet med profesjonsetikk

i barnehagen om en er bevisst både

styrkene og utfordringene.

HVAFINNERVI?

Når lederne og de tillitsvalgte vi har

snakketmed reflekterer over hva profe-

sjonsetikk i barnehagen handler om for

dem, svarer de ofte «alt». For informan-

tene kan alt fra det å tørke snørr til arbeid

med kjønnsrollemønstre i barnehagen

reise viktige profesjonsetiske spørs-

mål. Samtidig, om man ser nærmere

på materialet, er det svært ofte voksen-

rollen det handler om. Det handler om

voksenrollen i lekmed barna, omen ser

barna tilstrekkelig og er oppmerksompå

deres behov. Det handler omhvordan de

voksne i barnehagen møter foreldrene,

og hvordan kollegaer bør oppføre seg

overfor hverandre. Det er tre forhold ved

dennemåten å forstå profesjonsetikk på

som vi vil kommentere.

VOKSEN = PROFESJONELL?

Det første er bruken av ordet «voksen».

I materialet brukes det å være «vok-

sen» og det å være «profesjonell» om

hverandre, ofte helt synonymt. Denne

språkbruken representerer en utfor-

dring. Når det å være profesjonsetisk

bevisst, det å være profesjonell i barne-

hagen, beskrives som å være voksen

kan det skapes et inntrykk av at en i

barnehagefeltet finner en begrenset og

lite utviklet profesjonalitet. Sett utenfra

er det fristende å spørre om hva som

skiller barnehagelæreren fra foreldre,

assistenter og andre mer eller mindre

ufaglærte som forholder seg til barn.

Videre kan en lett komme til å tenke

at barnehagelærerens profesjonelle

kompetanse er en nokså hverdagslig og

triviell sammenlignet med den lærere i

skolen har. Dettemulige inntrykket bør

profesjonen ta på alvor.

IMPONERENDE

Det er imidlertid ingen ting i vårt

materiale som tyder på at en slik opp-

fatning representerer et korrekt bilde

av virkeligheten ute i barnehagene. Når

styrerne og de tillitsvalgte snakker om

å være «voksen» står ordet aldri alene.

Det er alltid kvalifisert. Det er den aner-

kjennende voksne, den respektfulle

voksne, den tilstedeværende voksne,

den engasjerte voksne og den omsorgs-

fulle voksne de snakker om. Hos disse

informantene er «voksen» et tykt og

innholdsfylt begrep. Det er et begrep

som åpner opp for en rik profesjons-

etisk samtale der man med utgangs-

punkt i etisk tungt ladede ord som for

eksempel anerkjennelse og respekt

forsøker å forstå hva det å være voksen,

og dermed hva det å være profesjonell i

barnehage betyr. Det profesjonsetiske

arbeidet og den løpende profesjonse-

tiske samtalen styrerne beskriver i vårt

materiale framstår ikke som grunn og

enkel, snarere tvert imot. Ser vi på det

profesjonsetiske arbeidet ledere fortel-

ler om at drives i barnehagene, er det

lett å la seg imponere. Vi blir imponert

av den systematiske refleksjonsprosess

de beskriver, og av viljen til å undersøke

hva ulike hverdagslige situasjoner kre-

ver av personalet.

VOKSENOGSÅ I SKOLEN

Interessant nok snakkes det også i

skoledelen av materiale om det å være

«voksen» som et profesjonsetisk ideal.

Skolelederne gir imidlertid begrepet

et annet innhold. For dem handler

det å være voksen om å kunne styre

læringsprosesser på en god måte. Mer

konkret handler det om å kunne ta et

skritt tilbake i opphetede situasjo-

nen, å sette grenser og å være tydelig

og myndig i sin omgang med elevene.

Den profesjonsetiske samtalen om det

å være voksen blir dermed ikke som i

barnehagen en samtale om hva det vil

si å være god voksen, engasjert voksen

og trygg voksen, men om hva lærerne

kan gjøre for å skape godt læringsmiljø

på skolen.

SYNLIGGJØRING

To poeng kan trekkes ut av dette. For

det første: Spørsmålet om hva det vil si

å være voksen kan inngå som en del av

den profesjonsetiske samtalen i både

skole og barnehage. Det er med andre

ord ikke noe somer unikt for barnehagen

og dermed heller ikke noe som i seg

selv vitner om at den refleksjonen som

foregår der ermindre profesjonell. Vårt

materiale gir ikke grunnlag for å hevde at

den refleksjonen somstyrerne forventer

av sine ansatte er mindre krevende enn

den rektorene forventer av sine. Det er

heller motsatt.

For det andre: Det å være «voksen»

fremstår somet sentralt og viktig begrep

i den profesjonsetiske samtalen. Det er

derfor langt fra sikkert at det å slutte å

snakke omhva barnehagehverdagen kre-

ver av «oss som voksne» er en god stra-

tegi for synliggjøre barnehagelærernes

profesjonalitet. Trolig er det langt mer

hensiktsmessig å gi foreldre, politikere

og offentlighet innblikk i den omfattende

refleksjonsarbeidet somspørsmålet om

det å være en god voksen utløser. Det vil

kunne hjelpe profesjonen både til å bli

bevisst måten en argumenterer peda-

gogisk på, og til å utvikle et enda mer

presist og praksisnært profesjonsetisk

språk. Det er viktig i seg selv.

BARNEHAGEETIKK?

Et annet spørsmål som har opptatt oss

i forskningen er hvem den etikken vi

møter imaterialet retter segmot. Svaret

er at de voksenstandardene styrerne og

de tillitsvalgte i vårt materiale trekker

fram som viktige, er noe alle i barne-

hagenskal leveopp til.Her er det ikkenoe

skille. Også assistenter og fagarbeidere

forventes å være lekne, tilstedeværende,

respektfulle voksne. Slik sett er det vi

møter i materialet en barnehageetikk

mer enn en profesjonsetikk.

Et naturlig oppfølgingsspørsmål blir

da i hvilken grad etikk vi møter i mate-

rialet en bidrar til å definere barnehage-

læreryrket somen egen profesjon tyde-

lig skilt fra andre grupper som jobber i



første steg nr

2016