37 / 72
mener det må være noen somvåger å gå imot den pedagogiske
kirka. Jeg er nok rampete. Jeg liker å pirke borti etablerte
sannheter og folk sommener de har fått tak i den. Min peda-
gogikk dreier seg om å slippe grepet, smiler Steinsholt lurt.
Å slippe grepet har han også forsøkt å gjøre i oppdragelsen
av datteren på 19.
– Som foreldremislykkesman alltid. Det er alltid noeman
kunne gjort bedre. Jeg harmistet tålmodigheten, eller sagt noe
jeg ikke burde gjort
og andre småting
jeg tenker over i dag.
Jeg vet ikke omdat-
teren min føler det,
sier Steinsholt. Ikke
noe av det pedago-
gikkprofessoren
har lest strekker til i
barneoppdragelsen.
ETMYSTERIUM
– Barn er mysterier;
ikke en ligning som
skal løses og gå opp.
Det kan ofte virke
som om utdan-
ningspolitikere vil
at barnet skal være et
matematiskproblem
som det er mulig å
finne en enkel løs-
ning på. Alle som jobber i barnehage vet at du ikke bare har
med barn å gjøre, men med små mennesker med knallharde
personlighetstrekk. De skal få
møtes i
og brynes i barnehagen,
sier Steinsholt bestemt. For hamhar det viktigste vært at dat-
teren selv skal få velge venner, fritidsaktiviteter og utdanning.
Det eneste han har vært opptatt av er å gi henne god litteratur.
– Du kan få mye livsvisdom av Hamsun, Knausgård og
Strindberg, smiler Steinsholt. At datteren har ønske om å
studere økonomi i stedet for pedagogikk eller andre «pratefag»
tar han som et tegn på at oppdragelsen ikke har vært så verst
likevel: Hun våger å gå sin egen vei.
VENNERERLYKKEN
For Steinsholt er lykke når de han setter pris på har det bra.
Han er mye sammen med venner. Går gjerne på ski, løper
eller trener med pedagogkollegaer. Og avslører at han er en
melankoliker:
– Jeg maler fanden på veggen altfor ofte, og bekymrer
meg for alt. Jeg har egentlig ikke nervesystem til å holde på
i akademia. Livet ødelegges av strategiske posisjoneringer.
Jeg orker ikke blande meg inn i dette. På Universitetet i
Trondheim får jeg holde påmedmitt. Jeg har mye undervis-
ning og en leder som har støttet meg. Uten dem hadde det
vært ulevelig.
Han elsker også å være på Høgskolen i Halden:
– Der har de et lite, kreativt og levende miljø som er faglig
sterk, sier han entusiastisk.
STAUDERMOTMELANKOLI
Han har det ikke bra hvis livskvaliteten til de han kjenner blir
dramatisk endret.
Når han er på sitt
mest melankolske
kjøper han derfor
stauder. Og planter
dem i steingjerdet,
hvor det er 250 fra
før.
– Når jeg planter
ser jeg at det blir noe
av det. Når staudene
blomstrer trenger
jeg ikke spørre:
Hvorfor blomstrer
de? Det er det
samme spørsmålet
vi stiller til barns
lek i barnehagen.
Hvorfor leker barn?
Må
alt
virkelig ha en
funksjon?
PEDAGOGIKK – ENKUNST
Professoren tordner gjerne mot dagens utdanningspolitikk,
somhanmener bare er opptatt av hvordan vi kan forme barnet.
Hanmener pedagogikk dreier seg omen vanskelig kunst, som
det ikke er lett å tilegne seg gjennom utdanning og bøker. Og
sier det gjerne med dannelsesteoretikere fra 1700-tallet:
– «Mennesket skal være så plastisk at det ermulig å forme
det, men samtidig så selvstendig at det kan finne sin egen
form.» Den balansegangen er vanskelig. Det er en kunst.
Steinsholt er opptatt av at pedagogene skal ha fokus på barna
i barnehagen, og se styrken i det ordinære livet, somvi sjelden
tenker over. Somat han, fordi han punkterermed sykkelen på
vei til jobben, plutselig ser ornamentene rundt døra på husene
han sykler forbi hver dag. Han hadde sett akkurat de samme
dørene før,
uten
å ha sett dem.
–Pedagoger, sommeg selv, bør se nærmere etter, brukemer
tid, det er ingenting som haster. Dette er ikke kritikk, men et
annet aspekt på livet i barnehagen. Vi bør
se
bedre etter, vi bør
løsne det pedagogiske grepet: Vi kan oppleve at det er noe som
griper oss, og som vi ikke trenger å feste grep på: Barna våre.
Kjetil Steinsholt har et spesielt kjærlighetsforhold til sommerstedet på Abelvær, vindruer og
stauder. Han har skrevet over 25 bøker, den siste kom i år.
første steg nr
3
|
2016
|
37