Første Steg nr. 3 -2016

68 / 72

følelser og opplevelser. I barnehagen
oppstår det ofte situasjoner der noen
barn leker sammen på enmåte somgjør
at ett eller flere andre barn ikke blir del
av leken. En utbredt og pedagogisk for-
ståelig reaksjon er at en voksen forsøker
å få barnet somikke deltar i leken til å bli
del av den etablerte lekeverdenen. Selv
omhensikten ominkludering er legitim,
er konsekvensen av en slik intervenering
ofte at leken bryter sammen og at barna
splitter opp lekeverdenen (Øksnes,
2010; 2013). En måte å forstå dette på
er at barn i sine vennskap med hveran-
dre åpner opp bestemte verdener og at
disse verdenene er grunnleggende unike.
Det er små verdener med en stemning
bestemt av at barna er unike andre for
hverandre. En slik sårbar andre-bestemt
verden tåler kanskje ikke at atter andre
skal bli del av den?
ÅGRIPE INN I LEKEN
Begrunnelsen for å gripe inn i barnas
lek på denne måten er ofte utviklings-
pedagogisk. Tanken er at barna i lek
kan utvikle sosial kompetanse, evner
og ferdigheter som er viktige for venn-
skap. Det er nettopp denne tendensen
til å knytte evner, ferdigheter og tillært
atferd til vennskapDerrida er grunnleg-
gende kritisk til. Han skriver at «anlegg,
evner – alt som gjør vennskap mulig og
forbereder for det – er ikke tilstrekkelig
for vennskap, for vennskap som skjer»
(Derrida, 1997, s. 17). De vennskapshen-
delser som stadig skjer blant barn kan
ikkemed utgangspunkt i Derrida filosofi
forstås som ulike utviklingssteg i ret-
ning av en form for fullt utviklet sosial
kompetanse eller perfekt vennskap. En
slik utviklingspedagogisk tankegang
på vei mot det perfekte vennskap er fra
Derridas andreorienterte perspektiv
ikke bare en uoppnåelig målsetting. Et
fullt utviklet vennskap er rett og slett
utenkelig. Det perfekte vennskap lar
seg ikke tenke fordi det ville ødelegge
de vennskap som alltid er i emning.
LITTERATUR
Derrida, J. (1967). De la grammatologie. Paris: Le
éditions de minuit
Derrida, J. (1997). Politics of Friendship. London:
Verso
Gopnik, A. (2010). The Philosophical Baby. New
York: Farrar, Strauss, and Giroux
Greve, A. (2009). Vennskap mellom de yngste
barna i barnehagen. I: Nordisk barnehageforskning,
Vol. 2 No. 2 (s. 91 – 98)
Hägglund, M. (2008). Radical Atheism. Derrida
and the time of life. Stanford, Ca: Stanford
University Press
Taylor, M. (2001). Imaginary Companions and
the ChildrenWho Create Them. Oxford: Oxford
University Press
Taylor, Mog Mottweiler, C. (2008). Imaginary
Companions. Pretending the are real but knowing
they are not. I:American Journal of Play. Summer
2008, s. 47–54
68 | første steg nr3|2016