191 / 207
Anmeldelser
lauget? Men slike krav må igjen forståes i sammenheng med laugenes funksjon som et in
strument for håndverkerne/mestrene til å bevare kontrollen over næringene og dermed
beherskelsen av et lite og ytterst instabilt marked (Huberman
19 7 5
, s.
6 2
f).
V ar svennevandringene med andre ord en konsekvens av det profesjonelle byhåndver-
kets innpass i en overveiende feudal samfunnsøkonomi hvis markedsmekanismer var
svagt utviklet og i beste fail lå i periferien av en dominerende agrar selvforsyningsøko
nomi? Mange av de overordentlig interessante forhold og omstendigheter som er beskre
vet i boken kommer således til å henge i løse luften fordi det savnes argumenter for at det
som skjer ikke bare er tilfeldige hendelser i en tilfeldig økonomisk/politisk utvikling, men
kan ledes tilbake til visse fundamentale drivkrefter i periodens historiske utvikling. Man
står igjen med en uklar oppfatning av hvordan det som skjer i det hele tatt henger sam
men.
Formodentlig som en direkte konsekvens av mangelen på generelle forklaringsprinsipp
er at karakteristikken av håndverket som et sosialt og økonomisk fenomen biir vurdert
svært forskjellig på ulike steder i boken, og i ulike sammenheng: I begynnelsen av kapitel
IV (s.
1 7 9
) heter det f. eks. at »Med det lave indtægtsniveau og det eksisterende privilegie
system havde håndværkeren og håndværket . . . ikke nogen høj placering politisk og øko
nomisk i samfundet«. Denne karakteristikken gjentaes andre steder også (f. eks. s.
185
). I
kapitel VII (i øvrigt skrevet af Inger Diibeck) innledes det med følgende beskrivelse av
håndverket: »Håndværket som en betydende økonomisk, social og kulturel faktor i sam
fundet havde i høj grad statens bevågenhed« (s.
187
). Det er innlysende at håndverket på
en og samme tid ikke både kan innta en beskjeden og betydelig økonomisk og politisk stil
ling. Uten at vi her skal ta stilling til hvilken karakteristikk som er den riktige, er det verdt
å legge merke til at utsagnene kommer som et resultat av Ole Degns »kulturhistoriske«
behandling av håndverket, henholdsvis som innledning til Inger Diibecks rent juridiske
behandling av samme: Med utgangspunkt i ulike sider av håndverkets virkelighet har de
kommet frem til en kvalitativ karakteristikk av håndverksproduksjonens økonomiske, po
litiske og kulturelle betydning som direkte motsier hverandre. Foruten at det stiller lese-
ren i en noe konfus situasjon (hva skal vi tro?), hadde man kunnet unngå den slags selv-
motsigende utsagn ved å koordinere utgangspunktene for analysen og betrakte utviklin-
gen under hensyntagen til generelt overgripende faktorer.
De bemerkninger som jeg inntil nå har ført i marken kan muligvis fortone seg som en
snakk om pavens skjegg. For det er fortsatt slik at det aktuelle verket først og fremst har
som målsetting å beskrive håndverkets »kulturhistorie«. I min anmeldelse av bind 1
(HMK
1 9 8 3
, ss.
182
ff) innledet jeg med noen allmene betraktninger omkring kulturhisto-
riebegrepet, og mer spesielt om det aktuelle verks manglende presiseringer av hva det å
skulle skrive håndverkets kulturhistorie egentlig skulle innebære. Jeg etterlyste der noen
generelle retningslinjer for hva de fire bindene skulle inneholde, og hva man kunne ute-
late. Jeg pekte også på muligheten av at det uspesifiserte utgangspunktet for verket kunne
føre til at hvert enkelt bind ville kunne bære præg av de enkelte forfatteres spesielle kunn-
skaper og interesser. Med utgivelsen av bind
2
må man fastslå at denne hovedkritikk des-
verre ikke er gjort til skamme: For det første er det lite i bind
2
som kan sies å være rent
»kulturhistoriske« emner, i hvert fail om man med »kulturhistorie« skal forstå den del av
historien som befatter seg med, sjablonartet uttrykt, det hverdagslige og materielle, de
187