192 / 207
Anmeldelser
usynlige, trivielle men uunnværlige grunnstrukturer i det historiske forløpet. Det er få,
om enn noen sider av håndverket som i bind 2 er behandlet i et kulturhistorisk perspektiv.
Når det f. eks. snakkes om håndverkerens »levevilkår«, får vi noen generaliserende be-
traktninger omkring boligforhold og levealder, selvforsyning, priser og lønninger. Under
kapitlet »beklædning« får vi f. eks. greie på at en håndverker i gjennomsnitt var utstyrt
med en garderobe til ca. 20 sietdaler, mens en menig kjøpmann var utstyrt for omkring
4 0 -5 0
sietdaler. Men hvordan gikk de kledd? Til hverdag, til fest, på arbeidet, i fritiden
(om de hadde noen)? Det får vi intet å vite om.
\
Til forskjell fra bind
1
må man si at bind
2
i enda høyere grad kan karakteriseres som
en ren sosioøkonomisk behandling av håndverkshistorien, der det kulturhistoriske per
spektivet er henvist til bisetninger og billedtekster. La oss utdype dette noe nærmere: Bo-
ken er inndelt i
7
avsnitt, hvorav avsnitt
1
gir en allmenhistorisk bakgrunn
(21
s.), avsnitt
2
gir en oversikt over produksjonsapparatet
(30
s.), avsnitt
3
tar for seg utdannelsesfor-
hold
(34
s.) mens avsnitt
4
behandler håndverkerens sosiale stillling
(58
s.). Avsnitt
5
tar
opp problemene omkring håndverkets kunder, konkurranseforhold og forholdet til selv
forsyning og import. Avsnitt 6 behandler det tunge emnet »håndverkets politiske og øko
nomiske plassering« ytterst stemoderlig på 8 sider. Det siste avsnittet, skrevet av Inger
Diibeck omhandler forholdet mellom myndighetene og håndverkerne/håndverksproduk-
sjonen
(44
s.). Et av de få avsnitt som skulle kunne betraktes som et rent kulturhistorisk
avsnitt, der et tradisjonelt kulturhistorisk kildemateriale, de fysiske levningerne, inntar
en sentral posisjon, er avsnitt
2
, omhandlende håndverkets produksjon (-sapparat). Det
er derfor ikke uten en viss resignasjon man må konstatere at avsnittet ikke bare er et av de
korteste med hensyn til tekstmasse (men rikest med hensyn til illustrasjoner. Man skulle
tro kulturhistorien alene kunne formidles ved hjælp av bilder!), det er også bokens desi-
dert tynneste kapitel, uten reell informasjonsverdi og uten egentlige forsøk på en samlet
analytisk behandling av emnet. Under den for en håndverkshistoriker forlokkende over
skrift »værktøj og produktions- og arbejdsmetoder« presenteres vi i det store og hele for en
endeløs oppramsing av redskaper, verktøy og råvarer anvendt i ulike håndverksfag. En
hyppig anvendt kilde er diverse redskapsavbildende laugssegl - neppe en særlig represen
tativ eller utfyllende kilde. I teksten opptrer enn videre en serie faguttrykk og navn på
redskap og verktøy som for nåtidens mennesker er helt ukjente, og som det ville være en
god idé å forklare noe nærmere. Dette fagvokabular er allikevel bare unntaksvis ledsaget
av noen forklaring og det mange bildene av laugssegl er så dårlige at de ikke levner lese-
ren noen reelle muligheter til identifikasjon av tekstens mange redskapsbetegnelser.
Overskriftens »arbejdsmetoder« er på det nærmeste levnet ubeskrevet.
I en håndverkshistorie, ovenikjøpet med det erklærte formål å beskrive dets kulturhi
storie, er det forbløffende at dette kapitlet, som i virkeligheten burde ha inntatt en langt
større plass i bokens samlede fremstilling - det dreier seg tross alt om håndverkets materi
elle grunnlag - behandles så overflatisk som tilfelle er. Det bør kunne forventes i en hånd
verkshistorie at det også berettes noe om
håndverket,
om hva som skjer innenfor verkste-
dene, bak blåsebelgene og i valkemøllerne, om tekniske prosesser, om verktøyets funk
sjon, utformning og utvikling (av ny redskap), om verkstedenes innredning, om arbeids-
prosesser og -fordeling innom verkstedene osv. Om dette og lignende relevante emner fra
håndverkerens hverdag får vi alt for lite å vite. Man undrer om en etnolog ikke ville ha
188