Første Steg nr. 2 -2016

Veien frem

mot barnehageloven

I 1975 ble barnehageloven vedtatt, men ikke uten dramatikk.

Etter tilspissede politiske diskusjoner ble det klart at barnehagen

skulle reguleres med avstand til skolen.

Ti år etter Stortingets første daginstitu-

sjonsdebatt i 1962, la

Daginstitusjonsut-

valget

frem sin NOU 1972:39

Førskoler

Utvalget ble nedsatt av Forbruker- og

administrasjonsdepartementet (FAD),

og brukte tre år på utredningen.

Mandatet var å vurdere om datidens

retningslinjer for bygging og drift var

tilfredsstillende fra både et sosialt og et

pedagogisk synspunkt. Behovet for plas-

ser, finansieringssystemog utdanning av

førskolelærere skulle også diskuteres. I

tillegg skulle utvalget vurdere en even-

tuell samordning med skoleverket, og

ikke minst legge frem et forslag til egen

lov for daginstitusjonene.

FØRSKOLENSOMKINDEREGG

Flertallet i Daginstitusjonsutvalget

gikk inn for å gi alle daginstitusjoner

for barn én felles betegnelse, uavhengig

av åpningstider og barnas alder. Både

småbarnstuer, daghjem og barnehager

ble foreslått kalt førskoler. Her finner

vi utgangspunktet for et særpreg ved

den norske barnehagemodellen, som

internasjonalt høster stor anerkjennelse

under betegnelsen «the unitary system».

Daginstitusjonsutvalget fremholdt

den sosialpedagogiske tradisjonen, og

mente at førskolen både skulle være

et pedagogisk tilbud, et sosialpolitisk

virkemiddel og et sosialt hjelpetiltak.

Førskolen ble med andre ord tillagt en

slags kindereggfunksjon. For å fungere

slik måtte standarden på tilbudet være

god, og alle barnmåtte prinsipielt sikres

plass. Siden dekningsgraden på denne

tiden var om lag tre prosent, ble det

påpekt at en inntil videre burde priori-

tere opptak for barna med størst behov.

Disse barna ble av utvalget kategorisert

i fire grupper. Barnmed funksjonshem-

ninger, barn fra utkantstrøk, minoritets-

barn og barn fra vanskeligstilte hjem.

Førskolens muligheter for å utjevne

sosiale forskjeller, og dermed virke

forebyggende, ble særlig fremhevet for

den siste gruppen barn.

Førskolens relasjon til skolen ble

også berørt. Det ble foreslått et sam-

menhengende pedagogisk program,

utennoe skarpt skille ved sjuårsalderen,

og førskolens metodiske prinsipper og

arbeidsmåter burde utprøves i skolens

første

klasse.

Ønsket omen slik

samordningspro-

sess ga seg også uttrykk ved at Daginsti-

tusjonsutvalget anså det som formåls-

tjenlig at førskolen og skolen skulle

innordnes under et felles departement.

FORMÅLSLØSEFØRSKOLER?

Daginstitusjonsutvalgets forslag til

egen førskolelov var ensidig knyttet til

behovet for utbygging av sektoren. For-

slaget til lovens § 1.

Formål

var derfor:

«Formåletmed denne lov er å stimulere

til en tidsmessig utbygging av førskoler,

fritidsheimer og andre tiltak for barn».

Et formål for den pedagogiske virksom-

hetenblemed andre ord ikke berørt.Men

et mindretall på to utvalgsmedlemmer

ønsket det annerledes. Disse ville ha en

formålsparagraf som tydeliggjorde før-

skolens verdiforankring og sammenheng

med grunnskolen. Ønsket var et formål

i harmonimed skolens, der verdimessig

forankring i kristne grunnprinsipper var

fremtredende.

ENBARNEHAGEMEDAVSTAND

TIL SKOLEN

I januar 1975 la FAD fremsin lovpropo-

sisjon. I denne var det store endringer

fra forslaget Daginstitusjonsutvalget la

fremi 1972. Først og fremst gikk departe-

mentetmot betegnelsen førskoler, fordi

dette rettet oppmerksomheten for mye

mot skolen. I stedet skulle institusjonene

kalles barnehager. Samtidig ønsket FAD,

som mindretallet i Daginstitusjonsut-

valget, at barnehagen skulle ha en egen

FAG OG FORSKNING

SERIE

BARNEHAGENS VEI MOT

UTDANNINGSSYSTEMET

Del 2: Veien fremmot barnehageloven

JONKAUREL

stipendiat Institutt for pedagogikk,

Universitetet i Oslo

jon.kaure

l@iped.uio.no

Slik så den første

barnehageloven fra

1975 ut.

Foto: DMMH

første steg nr

2016