Utdanning nr. 6 - 2015

39 / 68

39 | UTDANNING nr. 6/20. mars 2015
Jenta med
jernviljen
Da en elev styrtet ut av klasserommet under en fredelig
matematikkøkt, skjønte Ingrid Madsen ingenting.
TEKST YlvaTörngren
FOTO ArntIvarAlapnes
Etter 20 år som lærer i vanlig ungdomsskole
begynte Ingrid Madsen å undervise elever som
var pasienter ved sykehuset i Tromsø, nåværende
Universitetssykehuset i Nord-Norge.
– Dette var helt nytt for meg. Jeg visste ingenting
om alvorlig syke barn, sier hun i telefonsamtale
med Utdanning.
Hun hadde heller ikke hatt syke barn selv, eller
møtt dem i yrket sitt.
– Det viste seg at det var utrolig tøft å møte syke
barn og bekymrete foreldre hver dag.
Avdelingen der hun underviser som én av fire
fulltidsansatte, ligger ved barneseksjonen sentralt i
Tromsø. Elevene er fra 1. trinn og til og med videre-
gående skole. Også barn under skolealder har plass
i avdelingen.
Med cellegiften på slep
– Jenta jeg vil fortelle om, gikk siste året på ung-
domsskolen. Dette skjedde under en fredelig
matematikkøkt. Vi satt rundt det store bordet vårt.
To-tre andre elever holdt også på med skolearbeid.
Madsen forklarer at avdelingen kan gå fra å
være helt tom for elever til å ha 17–18 elever på det
meste. Denne dagen, høsten 1999, fikk fire elever
skolegang der.
– Der satt vi da, og diskuterte. Jeg spurte, hun
svarte, hun spurte, jeg svarte. Hun fri for hår og
med skaut på hodet. Og med cellegiftstativet ved
siden av.
Madsen forklarer at elevene blir intervjuet når
de begynner på SMI-skolen.
– Dermed visste jeg at denne jenta var ærekjær.
Hun var veldig opptatt av å få en god eksamen og å
komme seg videre. Hun planla for vårens eksamen.
– Men plutselig reiste hun seg. Hun for ut av døra
med det skranglende stativet på slep.
Unnskyldning
– Min første tanke var at hun var dårlig. Jeg fulgte
etter henne ut på gangen og så at ho gikk på toa-
lettet.
Etter en stund kom jenta inn til undervisningen
igjen.
– Helt hverdagslig sa hun: «Unnskyld at jeg for-
svant ut uten å si noe. Men du skjønner, jeg måtte
spy.»
Madsen forsøkte å overtale jenta til å gå til rom-
met sitt: – Kjære vene, du slipper å sitte her nå.
Dette kan du ta igjen senere, sa jeg.
Men hun satte seg ned og jobba videre.
Det var dette som imponerte Ingrid Madsen så
sterkt. Det imponerer henne fortsatt.
– Hvor henter disse elevene det fra? sier hun
nesten andektig i telefonen.
– Det pågangsmotet. Den utrolige utholdenhe-
ten, jernviljen.
– Et fristed
– Hvordan gikk det med jenta senere?
– Det er det store aberet i forhold til å jobbe med
vanlige elever. Vi får jo ikke fulgt dem videre, sva-
rer Ingrid Madsen.
Elevene tilhører en vanlig grunnskole, som de
skal tilbake til.
– Men jeg husker jo at hun tok eksamen.
Mange elever som har vært pasienter, kommer
innom skolen når de er til kontroll: – Sånn sett blir
noen elever nesten som familie, sier hun.
De som kommer innom, gir uttrykk for at de har
trivdes veldig godt. Skolen har stått for noe positivt
i sykehuslivet. Et fristed, forklarer Ingrid Madsen:
– Hos oss er verden normal. Her skal de ikke
behandles!
Gylne øyeblikk
I denne spalta forteller lærere og barnehagelærere om
noe de har lyktes særlig godt med.
Ingrid
Madsen (66)
Hvem:
Lærer med fagene
matematikk, engelsk
og forming og
spesialpedagog
SMI-skolen (skole i
medisinske og sosiale
institusjoner)
Avdeling Univer-
sitetssykehuset i
Nord-Norge.
Godt å tenke på:
Pågangsmotet, jernvil-
jen og utholdenheten
elevene våre oppviser i
strevet med å gjennom-
føre skolegang til tross
for sykdom.
Har du opplevd et gyllent øyeblikk
som du vil dele med andre?
Send det til .
Merk e-posten «Gylne øyeblikk».