Bedre skole nr. 4 -2016

98 / 100

BOKOMTALER
en historie om hva dette barnet har
opplevd. Utstillingen gjør inntrykk, du
kjenner det i magen.
I tillegg er utstillingene rammet inn
av fagkapitler, et portrett av en av bi-
dragsyterne i utstillingene og med tips til
hvordan utstillingene kan brukes i blant
annet barnehage og skole.
De minste har dårlig tid
Boka bygger slik jeg leser den på
følgende tre sentrale premisser:
• Barn er ikke minimennesker med
minirettigheter.
• Det som er vanlig i voksenpsykiatrien,
er et resultat av det som ikke ble sett
i barndommen.
• Gjør døren høy og porten vid. De
minste små har dårlig tid.
Med disse tre premissene går forfat-
terne inn i temaet. Boka får fram både
sårheten, kompleksiteten og avmakts-
følelsen. Samtidig løfter forfatterne fram
håpet, at det nytter, at vi som voksne kan
utgjøre en forskjell. Dette blir tydelig-
gjort ikke minst i kapitlet «Den lange
reisen – et portrett av en overlever».
I kapitlet «Ingen barn er usynlige» un-
derstrekes betydningen av å se, å tørre
å se og engasjere seg. Barna er der, de er
ikke usynlige. Det handler både om mot
og kompetanse. Blir barn oversett, ser
vi en annen vei, blir de vonde minnene
værende og minner blir lett til miner.
Barn som ikke får hjelp, vil ofte plassere
skylden hos seg selv, de opplever seg
verdiløse, ikke gode nok, de opplever seg
forlatt. Vi må som lærere og barnehage-
lærere både kunne lese signalene vi ser
og ha tid til å lytte. Vi er ikke terapeuter,
men vi kan være støttepersoner med
terapeutisk effekt.
Bokas siste kapittel, «Du og ditt an-
svar», følger to spor. I det første sporet
diskuteres ulike grunner til at vi ofte trek-
ker oss. Nyttig lesing som virker bevisst-
gjørende på egne holdninger og atferd og
vår tendens til ansvarsfraskrivelse. Det
andre sporet reflekterer videre over hva
som skal til for at vi som voksne, som
lærere og barnehagelærere, skal våge å
bli voksne som redde barn kan lene seg
mot.
Bokas formål er å formidle informa-
sjon, kunnskap og handlingskompetanse
knyttet til vold og overgrep mot barn og
unge. Det lykkes forfatterne godt med.
Utstillingene vekker og engasjerer og
fagtekstene konkretiserer hvordan vi
kan omsette kunnskapen og engasje-
mentet til handling til beste for barn og
unge i dette utfordrende og komplekse
feltet. Boka er velskrevet, den har et lett
tilgjengelig språk og den fortjener en
stor lesekrets. Den vil være et ypperlig
utgangspunkt for kollegiale samtaler.
Boka går også rett i det profesjonsetiske
feltet der lojalitet til barn og unge er
utgangspunktet for våre refleksjoner og
handlinger.
98 Bedre Skole nr. 4 ■ 2016