Bedre skole nr. 4 -2016

BOKOMTALER

Fengselsundervisning,

politikk og byråkrati

Torfinn Langelid

Bot og bedring?

Fengselsundervisninga si historie

i Noreg

Cappelen Damm Akademisk 2015

444 sider

jan oscar

bodøgaard

historiker

Bot og bedring

har Torfinn Lan-

gelid skrevet et

kinderegg av ei

bok. Ikke bare gir

han ei innsiktsfull

framstilling av

«fengselundervis-

ninga si historie i

Noreg», slik bokas undertittel lyder,

men han formidler også sentrale utvi-

klingstrekk i fengselsvesenets utvikling

generelt, samt viser tydelig hvordan by-

råkratiet ikke alltid følger opp politiske

vedtak som blir gjort.

Med mangeårig fartstid innen feng-

selsundervisninga og kriminalomsorgen,

noe som resulterte at han i 2012 ble ut-

nevnt til ridder av 1. klasse av St.Olavs

Orden, og med et hovedfag i historie, har

Langelid solid faglig ballast til å gi seg

i kast med å systematisere og formidle

fengselsundervisningas mangslungne

historie.

Langelid gir en kronologisk fram-

stilling av fengselsundervisninga, fra

1800-tallets religiøse opplæring, i håp

om åndelig forandring og forbedring hos

fangene, til utdanning som menneskeret-

tighet og ett av flere virkemiddel i kri-

minalomsorgen. Samtidig som han viser

hvordan endringer i fengselsvesenet har

skjedd som følge av impulser fra utlan-

det, dokumenterer han hvordan feng-

selsundervisninga har vært gjenstand for

konflikt mellom fengselsmyndigheter og

skoleverket, mellom fagpersoner, politi-

kere og byråkrater.

Bot og bedring

er ingen prangende

«coffe-table-book», snarere tvert imot,

og det var nok heller ikke Langelids

intensjon å gi en lettvint og glanset

framstilling av fengselsundervisningas

historie. Boka er preget av forfatterens

solide kunnskaper, og hans engasje-

ment skinner tydelig gjennom, noe som

gjør framstillinga både strukturert og

levende.

Straff versus pedagogikk

Et par saksområder, eller tema, skiller

seg ut. Det ene dukker opp alt i første

kapittel: «Straff og pedagogikk – to sys-

tem i konflikt?» Når straff skal være en

pine som den straffede blir påført, hvor-

dan kan det forenes med pedagogikkens

mer humane, frigjørende side? Langelid

gir en inngående og godt dokumentert

framstilling av hvordan dette forholdet

til tider har vært konfliktfylt, til tider

preget av en felles målforståelse, alt

etter hvilke behandlingsideologier som

var rådende.

I 1700-tallets tukthus, hvor lovbrytere

og andre som lå samfunnet til byrde, ble

innsatt og mer eller mindre fritt kunne

bevege seg, hadde det som forekom av

undervisning en religiøs, oppdragende

og disiplinerende karakter. Utover på

1800-tallet ble «straffereduserings-

prinsippet» mer utbredt, med fengsel

i stedet for dødsstraff, svimerking og

lemlestelse. Det førte til et økende an-

tall innsatte i fengslene, som etterhvert

ble overfylte, og et nytt syn på fengslets

funksjon gjorde seg gjeldende.

Gjennom fengselsoppholdet skulle

fangen forbedres, og den religiøse under-

visninga skulle bidra til det. Fra England

hentet Fredrik Holst, professor i medisin

og medlem av Straffeanstaltskommisjo-

nen av 1841, ideologien om at det var

gjennom anger og bot fangene skulle

ønske seg tilbake til samfunnet. Fangene

skulle ikke lenger straffes fysisk, men gis

mulighet til åndelig forbedring, og det

kunne bare skje i isolasjon og eneceller.

Denne tankegangen lå bak opprettelsen

av Botsfengselet i Christiania i 1851, og

rundt om i landet ble det fram til 1868

bygd 56 distriktsfengsel med det samme

cellesystemet.

I Botsfengselet var presten ansvar-

lig for undervisninga, og den ble gitt

til fangene enkeltvis, på cella. Lesing,

religion og bibelhistorie, og skriving og

regning om det var «formålstjenlig»,

var de sentrale fagene. Imidlertid viste

det seg at den strenge isolasjonen var

hard å håndtere for mange innsatte, og

reglementet ble noe myket opp, med

blant annet fellesundervisning i lokaler

utenfor cella.

Her forlater vi Botsfengselet på slut-

ten av 1800-tallet, og Langelid gir en

innsiktsfull og oversiktlig framstilling av

så vel fengselsvesenets som fengsels-

undervisningas historie i Norge. I denne

historia har spørsmålet om hvem som

skulle være ansvarlig, og dermed også ha

kontrollen, over undervisninga i fengsle-

ne, vært sentralt: fengselsmyndighetene

eller skolemyndighetene? Spørsmålet

lar seg vanskelig besvare uten å gjøre

rede for «sjølvforsyningsmodellen» og

«importmodellen».

Skolen kommer inn i fengselsvesenet

Ifølge Langelid ligger det i «sjølvforsy-

ningsmodellen» at det er Justisdeparte-

mentet som er ansvarlig for alle aktivite-

tene i fengslene, også undervisninga. Fra

opprettelsen av de første fengslene var

denne modellen rådende, men i tiårene

etter 2. verdenskrig kom det krav om at

det ordinære skoleverket skulle overta

ansvaret for fengselsundervisninga, og

i 1969 formulerte kriminolog og sam-

funnsforsker Nils Christie «importmo-

dellen»: de samme etatene som har

ansvar for samfunnets ulike tjenester,

Bedre Skole nr. 4

■

2016