Bedre skole nr. 4 -2016

BOKESSAY

profesjonsfellesskapet, lærer versus lek-

tor, teori–praksis-forholdet, og endelig

elevene – hvor blir de av i analysen?

Først profesjonsidentitet – så

profesjonsfellesskap

Siden 1970-årene har noen stereotypier

gått igjen i forskning og evalueringer av

koblingen mellom lærerrollen, lærepla-

ner og skoleutvikling. De kan spisses slik:

a) Lærerne er teorifiendtlige og holder

seg ikke tilstrekkelig oppdaterte i fag og

pedagogikk, b) lærerne trives best alene

ved kateteret og med læreboken for hån-

den, og c) lærerne er langt på vei upåvir-

kelige av nye læreplaner – de fortsetter

for det meste å undervise etter samme

mønster som tidligere. Utvalgets forslag

til styrkning av profesjonsfellesskapet er

velplassert og viktig, men hvordan skal

et engasjement fra lærer til lærer, derfra

til skolefellesskapet og videre til et faglig

nettverk på tvers av skolene, vekkes til

live? Kanskje er spørsmålet litt bakstre-

versk – «intet er nytt under solen» – men

det ligger i dagen, for utvalget poengte-

rer selv at politikkens profesjonalisering

ovenfra siden årtusenskiftet har hatt til

hensikt å kompensere for en manglende

profesjonalisering innenfra, fra lærerne

selv. Men da altså uten helt å ha nådd

fram.

Jeg tror en nøkkel ligger i lærerutdan-

ningen, i utdanningens evne til å skape

profesjonsidentitet

hos lærerstudente-

ne. Den diskusjonen har i liten grad stått

i fokus i de seneste lærerutdanningsre-

formene, som mer har vært opptatt av

pedagogikkens redskapsfunksjoner enn

fagets dannelsesinnhold og identitets-

skapende tradisjoner. En profesjonalise-

ring innenfra, der læreren selv er moto-

ren, faller i stor grad tilbake på lærerens

profesjonsidentitet, det har lærernes

historie tydelig vist oss i tidligere epo-

ker da skolefolket så sitt virke i et større,

nasjonsbyggende perspektiv. Lærerne

var en stand av ideologisk og kulturelt

bevisste mennesker, ikke minst så vi det

under læreropprøret i 1942 mot Quis-

lings nazifiseringsframstøt mot skolen.

Utvalget er på sporet av en slik diskusjon

i sitt siste oppsummerende kapittel, der

det pekes på behovet for forskning om

lærerrollen, men en grundigere disku-

sjon av lærerens profesjonsidentitet

under kunnskapssamfunnets kontekst er

nødvendig om en skal komme til bunns

i spørsmålet om hvordan profesjonsfel-

lesskapet skal kunne videreutvikles.

Profesjonsidentiteten er profesjonsfel-

lesskapets kjølstokk.

Lærer versus lektor – fortsatt to løp?

Den norske lærerstanden har historisk

vært delt i to leire, lærerne og lektorene.

Folkeskolen og senere grunnskolen har

tilhørt lærerne, mens gymnaset og se-

nere de allmennfaglige studieretningene

i den videregående skolen har vært lek-

torenes domene. Skillelinjene har vært

dype og sammensatte, beskrevet av his-

torikeren Gro Hagemann som to «ånds-

kulturer» (

Skolefolk

1992). Utvalget gjør

en treffende observasjon når det skriver

slik: «Noe av det potensielt mest forny-

ende som er skjedd med Kunnskaps-

løftet, er at denne motsetningen tilsy-

nelatende er i ferd med å bli definitivt

overskredet» (s. 44). Det startet allerede

med L97 der de to skoleslagene fikk en

felles plattform i den generelle delen av

læreplanen, med Kunnskapsløftet ble

grunnskolen mer kunnskapsorientert og

den videregående skolen en tydeligere

fortsettelse av grunnskolens program.

Grunnskolelærerutdanningens skrittvise

akademisering mot et masterstudium,

fordypning i undervisningsfagene og

forskningsbasert undervisning peker i

samme retning. Med høyskolefusjone-

ringene og nye universitetsdannelser vil

trolig stadig flere av lærerutdanningene

bli underlagt universitetene i årene som

kommer. Kort sagt: Forskjellen mellom

lærer- og lektorutdanningen er redusert,

grunnlaget for de to åndskulturene er i

oppløsning, som utvalget sier: «lærerens

kunnskapsgrunnlag, yrkesrolle og sam-

funnsmandat er under intens reforhand-

ling». Men fortsatt er det likevel slik, som

rekrutteringsanalysen i boken viser, at

lektorutdanningen «i vesentlig større

grad enn grunnskolelærerutdanningen

tiltrekker seg de beste kandidatene fra

videregående skole» (s. 107). Med en

kald, byråkratisk term: Inntakskvaliteten

er lavere i lærerutdanningen enn i lek-

torutdanningen. Utvalget spør hvordan

den nye lærerutdanningen skal forholde

seg til de to tradisjonene og går nøye

opp de historiske linjene, men det har

kanskje mer sett sin oppgave i å belyse

spørsmålet enn i å driste seg til å svare.

Er norsk skole fortsatt best tjent med to

utdanningsløp til læreryrket? Har lærer-

profesjonen og profesjonsfellesskapet

noe å vinne på en integrering av lærer-

og lektorutdanningen? Skal framtidens

universitetssystem holde seg med to

utdanningsveier til ett og samme yrke?

Det er spørsmål som kanskje når ut over

diskusjonen av lærerrollen pr. i dag, men

de er vanskelige å komme utenom i kjøl-

vannet av det skiftet kunnskapssamfun-

net har skapt i utdanningssystemet.

Praksisopplæring – et uløst dilemma

Om lærer- og lektorutdanningen en gang

i framtiden skulle bli en enhetlig utdan-

ning, så vil vi stå overfor et markant

brudd i historien. Det er ikke mange av

dem i lærerutdanningshistorien, siden

skiftet fra 1800-tallets seminarer til eta-

bleringen av lærerskolene ved inngangen

til 1900 har utdanningen i det store og

hele vært en utvikling preget av kontinui-

tet. Ikke minst ser vi det i diskusjonen om

hvordan praksisopplæringen skulle løses,

som har vært et kjernetema så å si ved

hver reformendring siden lærerskolelo-

ven av 1902. Hvordan skulle praksis in-

tegreres i utdanningen? Burde lærersko-

lene holde seg med egne øvingsskoler?

Bedre Skole nr. 4

■

2016