48 |
UTDANNING
nr. 10/23. mai 2014
Kronikk
«PISAfiseringen» av norsk skole
OECDs PISA-prosjekt har foran-
dret norsk skole. Testen trumfer
skolens brede dannelsesmandat
og omdefinerer skolensmål og
mening. Men PISA er ikke et peda-
gogisk prosjekt, det er et politisk
prosjekt, og det må forstås som
samfunnsfenomen
1
.
ILLUSTRASJON
ToneLileng |
Ser vi på stortingsmeldinger
og andre skoledoku-
menter de siste årene, også med rødgrønn regje-
ring, er det ikke mange henvisninger til den norske
skolens formålsparagraf. Derimot er det utallige
henvisninger til PISA, Timss og «OECDs eksper-
ter». Der man før snakket om dannelse, solidaritet
og samfunnsansvar, snakkes det nå om testskår,
rangeringer og læringstrykk. Og dette trykket eller
presset stammer utvilsomt fra de internasjonale
studiene, særlig PISA.
Det blir stor oppmerksomhet om hvilken plass
et land havner på, selv om differansene mellom
mange land ikke engang er statistisk signifikante.
Norge har ligget midt blant de rike OECD-landene
i alle tre PISA-fag i de fem testrundene hittil. Knapt
nok noen skandale.
Hva PISA måler – og ikke måler
PISA-forskerne poengterer at de ikke tester skole-
kunnskaper. Like klart sier disse forskerne at de
ikke forholder seg til landenes læreplaner og at
typiske skoleoppgaver ikke kan tas med i PISA.
Likevel hevder de å ha utviklet et universelt gyldig
mål for kvaliteten til et lands skolesystem. Det er
ikke helt lett å gripe logikken.
Mer konkret hevder PISA-forskerne at de besva-
rer disse spørsmålene: «Er elevene forberedt for
framtidas utforinger? Kan de analysere, vurdere og
kommunisere effektivt? Har de evne til å fortsette
å lære livet ut?»
Instrumentet for å besvare disse ambisiøse
spørsmålene er svarene på en to og en halv times
skriftlig test der elevene verken kan kommunisere
med hverandre eller bruke den informasjonstek-
nologien de er så vant til. Testen er anonym, opp-
gavene samles inn i etterkant og blir aldri diskutert.
Det gis ingen tilbakemeldinger, verken til elevene,
klassen eller skolene. I så måte er testen også en
test på elevenes lojalitet og vilje til å adlyde auto-
ritet.
Ved utviklingen av PISA har man valgt fagfeltene
lesing, matematikk og naturfag. I PISA finnes ikke
historie, geografi, samfunnsfag, fremmedspråk,
kunst, musikk, litteratur, praktiske eller estetiske
fag, etikk, filosofi med mer. Likevel presenteres og
forstås resultatene som et gyldig mål for hele sko-
lesystemets kvalitet. Da kan alt annet enn PISA-fag
lett skyves til side for å få en «bedre skole».
Valget av PISA-fagene springer ut av OECDs
mandat og mål, nemlig å fremme økonomisk
utvikling i en konkurransepreget global frihandel.
Også lenge før PISA var særlig teknisk-naturviten-
skapelige fag gjenstand for OECDs interesse. Det er
også interessant å merke seg at man ved siste PISA-
test, i 2012, hadde fått et nytt fag, nemlig økonomi
(Economical Literacy). Av alle mulige fag valgte
man altså økonomi, et fag som ikke finnes i norsk
grunnskole, men som passer godt med OECDs
økonomiske mandat. Norge deltok imidlertid ikke
i denne modulen.
Selv innen de fagene som faktisk er med i PISA,
er bare enkelte områder tatt med. For eksempel er
naturfag et eksperimentelt fag der forsøk og feltar-
beid er viktig. Ikke noe av dette testes i PISA. Det
viser seg for øvrig at PISA-skår korrelerer nega-
tivt med bruk av eksperimenter, forsøk og med
at elevene utvikler og tester hypoteser, noe som
nettopp er en sentral del av en autentisk under-
visning i naturfag. En slik negativ sammenheng er
kanskje ikke overraskende, i og med at PISA er en
ren papir-og-blyant-test. Skal man forberede seg
til slike tester, lønner det seg neppe å utføre ekspe-
rimenter eller dra på feltarbeid.
Til grunn for PISA-oppgavene ligger det ram-
meverket for testing som er utviklet av PISAs fag-
grupper. På dette grunnlaget sender en del land
inn forslag til oppgaver som så blir vurdert. Noen
prøves ut i en omfattende internasjonal pilottes-
ting. Et viktig premiss er at oppgavene må fungere
rettferdig, altså slik at ingen land eller kulturer
favoriseres. Fra et statistisk synspunkt er dette
helt nødvendig, men det gjør også at oppgavene
per definisjon ikke blir relevante eller dagsaktuelle.
Svein Sjøberg
professor emeritus
>
1
Denne kronikken
er i stor grad basert
på en artikkel i Nytt
Norsk Tidsskrift
nr. 1/2014. Der finner
man også referanser
og dokumentasjon.
ARKIVFOTO:
CHARLOTTESAHL-MADSEN
