41 |
UTDANNING
nr. 10/23.mai 2014
«Er vi blitt så redde
for avvik at vi leter etter
problemer?»
Ordene utvikling og kartlegging
gjør meg plutseligmatt. Dette er
likevel ikke et angrep, heller en
filosofering rundt hvordan vi i dag
forholder oss til små barn,
utvikling og normalitet.
Kjære barn:
La meg se deg og dernest dytte deg litt
Hva betyr det
å kartlegge et lite barns utvikling?
Og hva skal man, underveis og i ettertid, lese ut
av å kartlegge hvor barnet befinner seg? Det som
leses ut av kartleggingen, vil påvirkes av både
faglig kunnskap, trender i tiden og holdninger. Til
sammen skal disse komponentene komme fram til
noe som forteller hva som er innenfor eller utenfor
normalen.
Tanken bak dette innspillet er å stille spørsmål
ved hensikten med en del av kartleggingen i norsk
barnehage og skole, uten å angripe noen konkrete
kartleggingsverktøy eller pedagogiske retninger.
Det handler om å løfte blikket, ta et dypt ånde-
drag og tørre å si noe om at barn har ulik utvikling
og at man kanskje bør vegre seg for å lete etter
problemer. I bunn og grunn er dette mer et filo-
sofisk hjertesukk enn det ikke å skulle hjelpe et
barn som trenger noe ekstra. Vi er heldige som
har mange dyktige fagpersoner rundt barna våre,
mange av dem besitter en kompetanse som kan
være avgjørende for at et barn utvikler seg på en
positiv måte.
Å se barnet; på kartet og i terrenget
Hvor hensiktsmessig er det egentlig å plukke fra
hverandre et barns adferdsmønster, på jakt etter
potensielle avvik? Det finnes et hav av gode argu-
menter som bunner i et sterkt ønske om å hjelpe
barnet i riktig retning. Det er ofte snakk om å se
barnet, for så å kunne gå inn i en aktiv prosess for å
«dytte» barnet i en retning som vil komme barnet
til gode. Det er vanskelig å hevde at det er noe feil
med dette. Som sagt; intensjonene er nok overord-
Lene Ferstad-
Løland
lærer ved Tranevågen
ungdomsskole i Fjell
kommune i Hordaland
FOTO
PRIVAT
net gode. Det burde likevel være legitimt å spørre
om ikke en «normal» utvikling kan være tilstrek-
kelig, uten at man da ikke ser barnet eller ønsker
å dytte det i retning «innenfor normal utvikling».
Er det mulig å miste barns ulike personligheter,
styrker og svakheter av syne, dersom man foku-
serer for mye på hvor barnet ligger i utviklingen på
spesielle felt i henhold til alder? Det er vanskelig
å spørre om dette uten at det høres ut som om at
man «ønsker at ting bare skal skure og gå». Hvem
kartla barna for noen generasjoner siden? I tiden
før barnehagene var de fleste barn hjemme fram
til skolealder, og det er fristende å ty til en gammel
slager på uttrykksfronten; «det ble folk av dem
også». Igjen er det vanskelig å komme med denne
typen innvendinger uten at det kan mistolkes som
en generell motstand og skepsis mot kartlegging
og pedagogiske strømninger og teorier.
Det er heller ikke hensikten med å ta opp disse
spørsmålene. Hensikten er å rette søkelyset mot
hva et barns utvikling egentlig er, og i hvilken
grad denne utviklingen bør styres av voksne
utstyrt med ulike skjema og rammer som de små
skal passe inn i. Ønsker vi at alle barn skal ha en
identisk utvikling? Er det i det hele tatt mulig? Er
vi blitt så redde for avvik at vi leter etter proble-
mer? Små barns utvikling skal tas alvorlig og bør
på ingen måte overlates til tilfeldighetene. Det er
likevel viktig at det naturlige samværet med bar-
net ikke lider under et overdrevet fokus på hva
som er riktig og viktig for at barnet skal utvikle
seg i en bestemt retning, og ikke minst i et bestemt
tempo.
Hjelpende dytt
Barnehagen er på sitt beste utelukkende et gode.
Det er utelukkende positivt at barnehageperso-
nalet ser barnet ditt og følger opp der man får øye
på noe som oppleves som annerledes som på sikt
kan bli vanskelig for barnet. Her er det viktig å få
foreldrene tidlig på banen slik at det etableres et
godt samarbeid med et felles mål for øye; nemlig
barnets beste. At barnet ditt blir sett er og blir et
gode. Ikke alle samfunns offentlige barneomsorg
er av denne kvaliteten, men kan det likevel hende
at hjelpen «rammer» skjevt og ulikt? Det finnes
både foreldre som opplever, og som ikke opple-
ver å få den riktige hjelpen og viktige støtten til å
«dytte» barnet sitt i riktig retning. Målet bør være
å sette inn støtet der det virkelig er behov, og ikke
la eksperter som utvikler ulike kartleggingsverk-
tøy få for stor påvirkningskraft i dette viktige og
følsomme arbeidet. Hvem eller hva avgjør hva som
er riktig retning, og på hvilket tidspunkt? Barn er
ulike, de utvikler seg i grove trekk likt når det
gjelder alder, men innenfor den ytre rammen
finnes svært mye som er innenfor «normalen».
Det er her det gjerne blir snakket om å «dytte»
som en form for hjelpende hånd, og det er her det
begynner å bli vanskelig å vite hva som er riktig
og galt.
Hvordan sikrer man så at alle barn i tilstrekke-
lig grad blir sett, slik at slike riktige dytt i retning
barnets beste blir iverksatt? Og hva er tilstrekke-
lig grad? Jeg er stor tilhenger av bruk av skjønn
når det trengs. Men å vise til bruk av skjønn er
åpenbart problematisk. Dessverre har man ingen
garantier for at det beste skjønn blir utvist, og
derfor skal man være forsiktig med begrepsbru-
ken her. I virkeligheten er det derimot vanske-
lig å komme utenom skjønn. Heldigvis. Dyktige
fagpersoner er heldigvis ofte utstyrt med både en
solid faglig tyngde, erfaring og den uvurderlige
egenskapen som skjønn er.
Hva skjer dersom fagpersoner pålegges å følge
bestemte retningslinjer uten et handlingsrom til
å tenke selvstendig? Kan det tenkes at det noen
ganger vil gå på bekostning av deres yrkesstolthet,
og kan det få uheldige følger? Et annet scenario er
at tidsklemmen rammer dem når det gjelder økte
dokumentasjonskrav. Et annet, og mer alvorlig er
at de opplever at tilliten til dem som fagpersoner
er svekket.
Omsorgens følsomme vesen
Å ha omsorg for barn er en alvorlig og viktig opp-
gave. Et spørsmål av det hjertenære typen er hvor-
dan man balanserer omsorgen for et barn; på en
linje bestående av det som kommer naturlig, og
det man opparbeider seg av kunnskap om gjen-
nom ulike sosiale og faglige kontekster. Det er
viktig ikke å glemme barnets egenverdi. Barnet
har sin egen unike personlighet, akkurat som alle
de voksne barnet møter i hverdagen. Og dette med
personligheter er vesentlig. En voksen må både
tørre å være seg selv i samvær med barnet. En
altfor stor iver etter å gjøre alt riktig kan i verste
fall forstyrre det naturlige og spontane samspil-
let med barnet. Dette må likevel ikke innebære å
miste fokus for barnets utvikling, ei heller svekke
evnen eller viljen til å anerkjenne når noe kan-
skje er annerledes og krever spesielle tiltak eller
handlingsmønstre.
Innspillet er noe forkortet. Red.
