40 |
UTDANNING
nr. 10/23.mai 2014
Innspill
«Til tross for at det norske samfunnet i noen
sammenhenger fremstår som sekularisert, er det
fortsatt slik at kristendom er noe annet her til lands
enn buddhisme, hinduisme og islam.»
Diskusjonen omKRLE er også en
diskusjon omhva slags religions-
og livssynsfag somer hensikts-
messig i dagens skolevirkelighet.
Mens vi venter på KRLE
Olav Hovdelien
førsteamanuensis ved
Høgskolen i Oslo og
Akershus
FOTO
MARIANNERUUD
Nyheten om at
Solberg-regjeringen etter forslag
fra Kristelig Folkeparti har til hensikt å endre RLE-
fagets navn til KRLE (kristendom, religion, livssyn
og etikk), og gjeninnføre regelen om at 55 prosent
av faget skal være forbeholdt kristendomsfaglige
emner, fikk en blandet mottagelse i religions-
pedagogiske så vel somutdanningspolitiske miljøer.
Selv hører jeg med til de som er avventende, men
i utgangspunktet positiv til de forespeilete end-
ringene (jf. «KRLE – ett steg frem og to tilbake?»,
kronikk i Utdanning nr. 19/2013). Nå noen måne-
der senere, mens vi venter på hva slags endringer
KRLE i realiteten vil innebære, kan det være verdt
å reflektere litt mer over hva som er en hensikts-
messig religions- og livssynsundervisning i skolen.
Ett punkt det
kan være grunn til å se nærmere på
ved innføringen av et nytt religions- og livssynsfag
i skolen, er forholdet mellom kunnskapsstoffet i
det nye faget, skolens generelle læreplan og skolens
formålsbestemmelse. Det er skolens klare mandat
å drive med verdiformidling i nært samarbeidmed
foreldrene. I dagens opplæringslov uttrykkes dette
på denne måten: «Opplæringa i skole og lærebe-
drift skal, i samarbeid og forståing med heimen,
opne dører mot verda og framtida og gi elevane og
lærlingane historisk og kulturell innsikt og forank-
ring». Det er ikke til å komme forbi at religioner
og livssyn også involverer elevene på en eksisten-
siell og identitetsformativ måte, noe som utgjør en
pedagogisk utfordring for et felles skolefag. Dette
gjør det naturlig nok viktig for skolen å praktisere
sine fritaksbestemmelser på en liberal måte når
det er snakk om religions- og livssynsfaglig kunn-
skapsstoff.
KRL-faget hadde som
sin religionspedagogiske
kongstanke på den ene siden, at alle elever skulle
få ivaretatt sin religiøse og livssynsmessige iden-
titet, i tråd med foreldrenes ønsker. Dernest, og
kanskje like viktig, skulle faget bidra til at elevene
fikk øvelse i dialog på tvers av religioner og livssyn.
Både identitets- og dialogperspektivet handler om
normativ bevisstgjøring og verdivalg, samtidig som
det utgjør en naturlig del av det religions- og livs-
synsundervisning i skolen handler om. Dessverre
ble denne religionspedagogiske aksentueringen
langt på vei borte også ved innføringen av RLE i
2008. Etter min mening kan det derfor være hen-
siktsmessig å børste støv av KRL-faget igjen, i dets
2005-versjon, nå når regjeringen skal løse KRLE-
floken.
Det vil også
være fullt mulig å presisere i den kom-
mende læreplanen for et KRLE-fag, at 55 prosent
av kunnskapsstoffet skal være kristendomsfag-
lig, uten å endre kompetansemålene slik disse står
listet opp i læreplanen for RLE08. I læreplanen for
RLE08 fremheves det at kristendomskunnskap skal
ha «den kvantitativt største andelen av lærestof-
fet». Underforstått vil det si større enn lærestof-
fet som handler om andre religioner og livssyn og
etikk/filosofi. Dette fremheves også i et informa-
sjonsskriv fra Utdanningsdirektoratet publisert 18.
august 2008: «På grunn av kristendommens betyd-
ning i Norge, historisk sett og som kulturarv, skal
kristendomskunnskap fortsatt ha den kvantitativt
største delen av lærestoffet.» (Utdanningsdirekto-
ratet, 2008: Religion, livssyn og etikk (RLE) – Infor-
masjon om endringene). I samme skriv presiseres
også følgende: «I dommen fra EMD slås fast at det
faktum at kristendommen gis større plass i faget
ikke er i stridmedmenneskerettighetene, så lenge
de ulike religioner og livssyn behandles kvalitativt
likt.» Altså ingen grunn til uro over at 55 prosent av
fagets emner skal forbeholdes kristendomsfaglige
emner. Dette er like naturlig som at historieunder-
visningen vektlegger norsk historie på bekostning
av andre lands historie, eller at samfunnsforhol-
dene i Norge vektlegges i samfunnsfag.
Argumentene for en
kvantitativ vektlegging av
kristendomsfaglig lærestoff står ellers fast: Kris-
tendommen har vært den viktigste religionen i
Norge i 1000 år. Når om lag 83 prosent av befolk-
ningen i Norge er medlem i et kristent trossamfunn,
og Norge har en tusenårig kristen historie, er det
ikke urimelig at en stor andel av et religions- og
livssynsfag består av kristendomsfaglig lærestoff.
Til tross for at det norske samfunnet i noen sam-
menhenger fremstår som sekularisert, er det fort-
satt slik at kristendom er noe annet her til lands
enn buddhisme, hinduisme og islam. Det er ingen
grunn til å gå av hengslene av at kristendom gis
mer oppmerksomhet enn lærestoff knyttet til
andre religioner og livssyn. Behovet for kunnskap
om kristendom er ikke mindre i dag enn tidligere.
