39 |
UTDANNING
nr. 10/23. mai 2014
«Vi gjør
en kontakt-
lærers jobb
(…), men
mange av
oss blir ikke
lønnet som
det.»
Vi ønsker langt sterkere oppmerksomhet
omdet somskjer i voksenopplæringsfeltet.
Voksenopplæringen i søkelyset
Lærerne ved
Voksenopplæringen for Øvre Romerike
Utdanning er et
flott blad med mye nyttig informasjon og inter-
essant og aktuelt stoff, men vi tillater oss å si at vi savner noe,
noe om utfordringer for lærere og deltakere i et skoleslag som
de siste tiårene har vokst seg ganske stort. Vår hensikt med dette
innlegget er todelt. Vi stiller noen spørsmål vi er opptatt av. Vi
ønsker generelt mer oppmerksomhet på og debatt om det som
rører seg i voksenopplæringsfeltet, og så heiser vi en sak vi er
opptatt med for tiden, og som vårt lokallag også jobber med,
urettferdighet når det gjelder kontaktlærertillegget i kommu-
nen. Det finnes sikkert andre synspunkter på dette. De ønskes
velkommen.
Innvandringen skjøt fart
i Norge på 1970-tallet, og deretter har
antall voksne som lærer seg norsk bare økt, og det samme har
antall voksenopplæringssenter og antall lærere som underviser
voksne innvandrere. I 2005 kom det en lov om plikt og rett til
300 timer norskopplæring inkludert samfunnskunnskap. Fra
januar 2012 ble antall timer til opplæring økt til 600. Alle kom-
muner er pliktige til å tilby sine ikke-norske innbyggere norsk-
opplæring med samfunnskunnskap, i egen kommune eller en
nabokommune. Undervisningen skjer på ulike nivåer; helt fra
skrive- og leseopplæring til Bergenstest-nivå, som blant annet
kreves hvis du skal ta høyere utdanning i Norge. Våren 2012 fikk
36.912 deltakere norskopplæring i voksenopplæringen (inklu-
dert deltakere i introduksjonsprogram), ifølge Statistisk sentral-
byrå. I tillegg plikter kommunene å gi grunnskoleopplæring til
innvandrere som ikke har det fra sine hjemland.
1. oktober i år fikk 9119 deltakere i Norge grunnskoleopp-
læring, ifølge Grunnskolens informasjonssystem, og 267 kom-
muner har i dag et slikt tilbud. Når det gjelder antall lærere i
voksenopplæringen som er medlemmer i Utdanningsforbundet,
har jeg fått et ferskt tall: ca. 3030. Vi er altså en gruppe som har
blitt stadig større, selv om vi fortsatt er en «minoritet» i Utdan-
ningsforbundet. Minoriteter skal imidlertid også høres og ses.
Vi som jobber
blant innvandrere og flyktninger, har en flott og
interessant jobb. Vi jobber «midt i verden» og møter hver dag
mennesker som er ferd med å ta nye og modige skritt i et nytt
land. I slike «møter» er læringskurven bratt, og det oppstår mye
god energi, men vi har selvsagt våre utfordringer. Vi har faglige
utfordringer som handler om å gi våre deltakere god og effektiv
undervisning slik at de står rustet til å møte norsk samfunns- og
arbeidsliv. Det lar vi ligge nå. Her vil vi si noe om lønn, arbeids-
tid og kompetanse.
Våre utfordringer her
har i stor grad sitt utspring i at vi, selv
om vi har eksistert noen år, er en fersk opplæringsinstitusjon,
som ikke er godt nok integrert i lover og regler. Det fører til store
forskjeller mellom ulike voksenopplæringssentre.
Først litt om kontaktlærertillegget. Her er forskjellene store
fra skole til skole. Noen får minstesatsen (kr. 10.000,-), noen
får mer, og noen får ingenting. Introduksjonsloven krever at
deltakere i introduksjonsprogrammet skal ha individuell opp-
følging, lære grunnleggende ferdigheter i norsk, innsikt i norsk
samfunnsliv og forberedes til deltakelse i yrkeslivet. Men den
sier ingen ting om at deltakerne har krav på kontaktlærer. Det
er heller ikke med i opplæringsloven, når det gjelder våre del-
takere. Vi gjør en kontaktlærers jobb, i stillingsinstruksen er vi
«kontaktlærer», men mange av oss blir ikke lønnet som det.
Dette kan justeres ved lokale forhandlinger, og noen har fått det
til, men langt fra alle. Dette må synliggjøres, og dette må opp på
sentralt hold og inn i avtaleverket, loven må endres, slik at det
ikke blir så tilfeldig som nå.
Det samme gjelder
arbeidstid. Den er heller ikke tariff-festet,
og enhetsleder bestemmer. Ved vår skole er ikke dette et pro-
blem. Undervisningsplikten er som i ungdomsskolen, og det
blir gitt avspasering når det må undervises utover 38 uker til
introduksjonsdeltakere, som skal ha et tilbud i 45 uker. Men
hvordan er praksisen rundt om ved de forskjellige skolene? De
fleste voksenopplæringssentrene har også et betydelig antall
deltakere som får kveldsundervisning. Noen får kveldstillegg,
andre får det ikke.
Dertil kommer kompetansekravet.
Her er det heller ikke noe
tariff-festet krav som i andre skoleslag. Enhetslederne kan til-
sette en lærer uten pedagogisk utdanning, bare vedkommende
er «egnet». Mange av oss har pedagogisk utdanning og i tillegg
faget norsk som andrespråk, og noen har voksenpedagogikk.
Det er generelt stor interesse for stillingene, så enhetslederne
kan velge blant kvalifiserte søkere. Men det er altså ikke noe
sentralt krav, og dette er kanskje med på å hindre tariff-festing
av kontaktlærerstatus og arbeidstid?
Etter noen tiår
har det samlet seg mye erfaring rundt omkring,
og på høyskoler og universiteter forskes det og skrives bøker
og masteroppgaver. Det eksisterer altså mye kompetanse på
området. Den må fram i lyset. Og kanskje bør vi få en tittel,
«voksenlærer», som innebærer den og den fagkompetansen?
Som dere ser, mye i «voksenopplæringsfeltet» trenger å set-
tes søkelys på. Og dere får over 3000 flere nysgjerrige lesere.
(Skrevet av arbeidsplasstillitsvalgt ved Voksenopplæringen
for Øvre Romerike, Eli Helgheim).
