32 / 100
rundt. For lærere på en skole eller for en klasse
kan dette prosjektet typisk være å skulle skape
meningsfylt og god undervisning som oppfyller
kravene i læreplanen. Det finnes mange «digitale
ildsjeler» som gjør det de kan for å utnytte de di-
gitale mulighetene i sine fag på gode måter. Men
ambisjonen om fagovergripende digital kompe-
tanse fordrer samarbeid og systematikk utover det
en enkeltlærer kan makte. For å virkelig utnytte de
digitale mulighetene, er det viktig at personalet på
en skole samarbeider på tvers av fag og har noen
felles ambisjoner om hva slags digital kompetanse
elevene bør ha – og hva slags digital kompetanse
de selv er avhengige av. Det forutsetter dermed
en profesjonsfaglig digital kompetanse. IKT må
knyttes til lærernes egen profesjonsutøvelse og
kunnskapsutvikling, samtidig som lærerne også
må ha kompetanse til å utvikle elevnes evner til å
ta i bruk digitale teknologier i egen læring (for mer
om profesjonsfaglig digital kompetanse anbefales
artikkelen
En profesjonsfaglig digital kompetent
lærer? Muligheter og utfordringer i teknologirike
læringsomgivelser
av Furberg & Lund, 2016).
I et praksisfellesskap er det også viktig at med-
lemmene har et gjensidig engasjement til utøvelsen
av jobben og arbeidet med prosjektet. Dette er en
kollektiv tankegang og ærverdige fotballtrener Nils
Arne Eggen døpte dette «go’fot-teorien» der man
skulle «spæll veranjer go!». Det er vanskelig å få
til god bruk av digitale verktøy i et lærerteam der
halvparten av lærerne kanskje tolker læreplanen
dit hen at det er mer enn nok digital kompetanse
å finne ukeplanen sin på Fronter eller It’s Learning.
Dette er for øvrig en tolkning vi tar avstand fra, da
Kunnskapsløftet helt tydelig legger opp til at det
skal utvikles digital kompetanse i de ulike fagene.
For at dette skal kunne skje, er det viktig at digital
teknologi ikke bare er et spørsmål om hva hver
enkelt lærer vil gjøre, men et felles prosjekt.
Det tredje og siste prinsippet i et praksisfelles-
skap handler om å ha et felles repertoar som kan
relateres både til engasjementet og prosjektet. Re-
pertoaret kan spenne fra den prosaiske, men særs
viktige, enigheten om felles holdninger til bruk av
tyggis og caps til de mer avanserte verdivalgene
som omhandler undervisningsvalg, teoretiske
tilnærminger og viktigheten av en felles kanon.
Dette felles repertoaret kan vi bruke som overgang
til
den domenespesifikke kunnskapen
som enhver
profesjon skal kjennetegnes ved. Enkelt sagt så
må medlemmer av en profesjon kunne svare på
spørsmål som ikke-medlemmer ikke kan, eller på
en måte som ikke-medlemmer ikke kan (Kvern-
bekk, 2001). Er man medlem av en profesjon, så
må man beherske denne kunnskapen, og man
må være med på å utvikle den videre. Dette er et
ansvar hvert profesjonsmedlem har.
Så kan man jo spørre seg hvorfor lærere ikke bare
sørger for å oppfylle dette, og etablerer praksisfelles-
skap på hver eneste skole. Dette er problematisert
fra flere hold, og som alltid når det gjelder skole, er
svaret sammensatt. Stigler og Hiebert (1999) har
utviklet seks punkter for skoleutvikling: Endring må
skje langsomt, fokus skal være på elevenes læring,
fokus må være på undervisning – ikke underviseren,
en må skape endringer i de kontekstene de hører
hjemme (klasserommet), utviklingen må være
lærers ansvar, og man må skape et system som er
i stand til å lære av seg selv. Vi tror også det kan
være en fordel å begynne enkelt. Hva er viktige
digitale arbeidsmåter i fagene, hva er de aller vik-
tigste tingene elevene må kunne gjøre digitalt for å
ha tilgang til faglig kunnskap og muligheter til selv
å produsere faglig kunnskap innenfor et gitt fag?
Også tverrfaglig bør det være flere relativt enkle ting
lærere kan gjøre, for eksempel når det gjelder arbeid
med kilder og vurdering av troverdighet – et tema
som er aktuelt uavhengig av fag.
Et siste punkt vi ønsker å ta med, er noe denne
teksten selv kan være et eksempel på. Fra England,
gjennom BERA (Mincu, 2013; Leat, Lofthouse &
Read, 2014), kan man blant annet lese sju rapporter
om arbeid med å profesjonalisere læreren og rive
ned veggene mellom de som forsker på skole og vet
mye om hva som er riktig på papiret – og de som
står i hverdagen og vet mye om sitt klasserom og sin
hverdag. I prosjektet har forskere og lærere blitt gitt
muligheten til å møtes – på ordentlig, over tid, på
like fot. Resultatet er at begge parter har fått utfor-
dret, utvidet, bekreftet og korrigert sin kunnskap og
erfaring og ikke minst at lærerne melder tilbake om
en økt følelse av profesjonalitet i sin yrkesutøvelse.
Noen avsluttende ord
Vi vet at en rekke lærere allerede jobber svært godt
med de faglige mulighetene digitale teknologier
Bedre Skole nr. 2
■
2016
32