Første Steg nr. 4-2014

JONKAUREL

(jon.kaurel@iped.uio.no

) er doktorgradsstipendiat

ved Universitetet i Oslo. Han forsker på barnesyn

og ideer om barndom i norsk barnehagepolitikk

etter at barnehagen ble definert som utdanning

(foto: Marius Rustad).



hagen ønsket anerkjennelse fra samfun-

net. Pedagogene ville ha anerkjennelse

for jobben de gjorde. Det handlet omøkt

status, men det handlet også omet inder-

lig ønske om å utvikle barnehagen til

noe bedre, somkunne gi enda flere barn

opplevelsermed et yrende barnehageliv.

Profesjonens inderlighet ville nå ut!

POLITIKKENSUNDERLIGHET

I 2005 presenterte

Første steg

, i sitt

andre nummer gjennomtidene,

Utdan-

ningsforbundets utdanningspolitiske

manifest

. Gjennom informasjonsmate-

riellet

Barnehagen – en læringsarena

, ble

ønsket om å gjøre barnehagen til en del

av utdanningssystemet presenter ved

målsettingen om «ett felles departe-

ment for barnehage og skole»

. Og så

skjedde det! Etter valget, høsten 2005,

ble Kunnskapsdepartementet oppret-

tet og barnehagen var formelt en del av

utdanningssystemet. Dette satte fart i

arbeidet med å skape full barnehage-

dekning, og etter hvert som sektoren

vokste, økte også den politiske interes-

sen for barnehagens innholdsside.

Barnehagen som hadde vært vant til

å styre seg selv ved profesjonens inder-

lighet, opplever nå det som kan kalles

politikkens underlighet. For her kom-

mer nye ideer om hvordan barnehagen

https://utdanningsforbundet.no/upload/Pdf- filer/Publikasjoner/Andre%20publikasjoner/7_ omslag_mappe.pdf

skal styres, fra et systemsomikke virker

videre interessert i barnehagens tradi-

sjon og egenart. Kunnskapen om den

profesjonelle inderlighetens betydning,

som

grunnlag

for barnehagens virke,

synes fraværende. Det underlige er ikke

først og fremst denmanglende politiske

innsikten i dette (den er snarere en

bekreftelse av at det hefter utfordrin-

ger ved profesjonens inderlighet). Den

politiske underlighetenmanifesterer seg

i det det blir tydelig at en i stedet for å

søke innsikt i den profesjonelle inder-

ligheten, heller forsøker å styre etter

det en allerede vet og kan fra skolen. I

dette oppstår det også en kortslutning

der politikkens manglende kunnskap

om det som ligger til grunn for gode

barnehager, antas å bety at heller ikke

barnehagene selv besitter slik kunnskap.

Fortellingene ombarnehagens indre liv,

det fysiske nærværet og de grunnleg-

gendemellommenneskelige relasjonene

som skapes der, får et underlig preg når

de gjøres til politikk.

Reaksjonene på dette har ikke latt

vente på seg. I 2008 skrev blant annet

Monika Röthle i

Første steg

, under

overskriften

Førskolelærerne må sikre

seg definisjonsmakten

: «Samfunnet har

ennå ikke akseptert barnehagen fullt ut

som en samfunnsinstitusjon og barne-

hagen strever med å få sin pedagogiske

egenart anerkjent.» Hun henviser både

2 Nummer 4, 2008

til Jan-Erik Johansson med en redsel

for at «barnehagens styrkede stilling i

utdanningssystemet medfører at inn-

hold og arbeidsmåter blir bestemt av

andre enn barnehagens fagfolk», og til

Frode Søbstad somi 2007 påpekte at «vi

kan stå overfor en kamp ombarnehagens

sjel i de nærmeste årene».

…HARBARNEHAGENVONDTAV

De fikk langt på vei rett. Politikkens

manglende forståelse for pedagogikken

har

ført til en kamp ombarnehagens sjel.

Bare i

Første stegs

nummer 3 i 2009 ble

reaksjonene på Stortingsmelding nr. 41

Kvalitet i barnehagen

presentert, under

overskrifter som:

Det er grunn til å være

på vakt

(Thorsby Jansen),

Barnehagen

somarena for strategisk handling

(Nord-

brønd),

Kvalitet i barnehagen – om det

var!

(Steinsholt og Doseth),

Det er noe

somskurrer her!

(Juell ogKaurel),

Gjen-

nomsyret av OECDs økonomiske mål

(Otterstad og Braathe).

Det Röthle påpekte et snaut år tid-

ligere, var nå blitt en realitet, og det poli-

tiske svaret påmotstanden har i hoved-

sak vært å vende seg mot forskningen.

Men denne drives også i stor grad frem

av «andre enn barnehagens fagfolk», og

forskningsoppdragenes premiss synes

langt på vei å være drevet av den tidligere

nevnte kortslutningen somoppstår når

forskningsbestillers (les: politikkens)

manglende kunnskap om barnehagen

forvekslesmed antakelsen omat barne-

hagen selv ikke vet hva den gjør.

Følgene av den politiske underlig-

heten kan dessverre se ut til å være en

svekkelse av tillit i sektoren. For det

første fordi den politiske systemtenk-

ningen ikke forstår den profesjonelle

inderligheten, og dermed oppfatter den

som en bekreftelse på at barnehagen

første steg nr

2014