ikke egentlig vet hva den gjør. Og for
det andre fordi politikken da virker til-
bake på barnehagenmed henvisning til
«ny forskningsbasert kunnskap», som
gjerne presenteres slik at den svekker
den profesjonelle inderlighetens tillit til
seg selv. Det politikken ikke forstår, har
barnehagen dermed vondt av.
MARKEDETS YTTERLIGHET
Med manglende forståelse av og synk-
ende tiltro til den profesjonelle inder-
lighetens betydning for utvikling av
gode barnehager, ser vi nå konturene
av en ny utfordring for sektoren. Denne
kan kalles markedets ytterlighet. Når
profesjonens tillit til sin egen inderlig-
het svekkes, åpnes barnehagen som et
marked og overøses av tilbud om «nye
ideer og bedre løsninger». Omtilbudene
utenfra kommer som følge av en etter-
spørsel, eller snarere at etterspørselen
drives frem av en stadig mer aggressiv
markedsføringen av «varer» som kan
løse alle barnehagens utfordringer, er
vanskelig å si. Det har uansett vokst frem
et marked for produkter som:
•
Kidsagram
– en «App hvor barne-
hagen på en rask, trygg og inspirer-
ende måte kan dele øyeblikk med
barnas nærmeste» (kidsagram.no).
•
BRAVO-leken
® – «et verktøy somgjør
det enklere for deg å gi barna flere
sanseopplevelser daglig» (bravo-
leken.no).
•
Være Sammen-programmet
– som
skal «gjøre barnehagen til den beste
arena for barnets vekst ogmodning».
•
Friendy
(tidligere EQ-dockan) – som
skal hjelpe barna «att sätta ord på och
hanteravaddekänner» (eq-dockan.se).
•
Lederen i meg
™ – «et holdnings-
skapende programsomutruster barn
og unge til åmestre det 21. århundrets
utfordringer» (lederenimeg.no).
• Men barnehagesektoren har også selv
utviklet seg som et marked, og dette
markedets ytterlighet kan forstås
ved å se på hvordan barnehagene har
begynt å markedsføre seg selv som
varer. Formed den politiske underlig-
heten sombakteppe, skjønner alle at
noe
mer
nå må «leveres», men ingen
er helt sikre på hva. Det viktigste blir
dermed å fronte dette
mer
ved å profi-
lere seg somnoe
annet
enn alle andre.
Vi får et konkurransepregetmarked, og i
frykt for at den profesjonelle inderlighe-
ten ikke holder, forsterker denmarkeds-
styrte ytterligheten seg gjennom stadig
nye «kvalitets»-slogun: «Vi har landets
beste barnehager!», «Vi er en
Løve-
barnehage
!», «Vi er en Reggio-barne-
hage!», «Vi har Oslostandarder!», «Vi
driver med
Lederen i meg
!»
Det blir stadig lenger mellom barne-
hagene som
bare
er gode barnehager i
tråd med nasjonalt lov- og planverk.
Her ligger kimen til en utfordring vi
nå så vidt kan se konturene av. Barne-
hagens behov for å selge seg i etmarked,
fører til at en paradoksalt nok kan fjerne
seg fra «kundens» interesser og behov. På
denne måten kan barnehagemarkedets
ytterlighet, somi stor grad drives fremav
barnehagene selv, komme til å virkemot
sin hensikt. For ønsket er jo å tiltrekke
seg foreldre og barns interesse, men om
barnehagens profil er satt
før
foreldre og
barn kommer inn, møter de en fastlåst
praksis der muligheten for å påvirke
innholdet svekkes. Det som var ment
å tiltrekke, kan fort virke frastøtende.
PROFESJONENS
(U)FORANDERLIGHET
Så hva nå? Profesjonens inderlighet,
som langt på vei kan være en grunn
til at norsk barnehagevirkelighet har
blitt som den har blitt, må kanskje også
være begynnelsen på veien videre.
Profesjonens inderlighet, forstått som
manglende interesse fra politikere og
samfunnet for øvrig, er nok (heldigvis)
tapt for alltid.Men det den profesjonelle
inderligheten er tuftet på, er fortsatt det
samme. Det handler fortsatt om barn,
født inn i sine familier, i sitt nabolag, med
sine interesser og behov. Det er foreldre
med ønsker omå gjøre det beste for sine
barn. Og det er et personale, som i det
store og hele både kan og vil arbeidemed
dette som utgangspunkt.
Derformå vi dyrke den profesjonelle
inderligheten, både forstått som det
inderlige ønske om å gjøre godt i små
menneskers liv, og som forståelsen av
at dette best gjøres med utgangspunkt
i de helt nære relasjonene som skapes
mellommennesker somomgås hver dag.
Om barnehagens pedagoger skal «sikre
seg definisjonsmakten», og i større grad
styre barnehagenes videre utvikling,
kommer vi ikke utenom profesjonens
inderlighet.
Profesjonens inderlighet må imid-
lertid ikke bli ensom selvforherligelse,
der alle andres blikk på barnehagen skys
eller avvises somillegitime. Samtidigmå
profesjonen unngå viljeløs etterfølgelse
av den til en hver tid gjeldende politiske
underlighet eller markedsstyrte ytter-
lighet. Profesjonen må forandre seg,
men profesjonens foranderlighet – det
som gjerne kalles endringsvillighet
og fleksibilitet – bør forandres til noe
mer
uforanderlig
. Og her er det første
steget allerede tatt, i utarbeidelsen av
en profesjonsetikk, som, uten å stenge
verden ute, viser at den profesjonelle
inderligheten har sin naturlige plass i
alt pedagogisk arbeide.
Profesjonsetikken kan være et godt
utgangspunkt for en profesjonell ufor-
anderlighet, der en står steilere på det
nasjonale lov- og planverket. Der en er
stoltere av barnehagens egenart og tradi-
sjon. Der en i ennå større grad vektlegger
de inderlige erfaringene somgjøresmel-
lom barn, foreldre og personale. Og der
en stoler ennåmer på egen fagkunnskap
som grunnlag og rettesnor for utøvelse
av et profesjonelt skjønn, i alle disse
hverdagslige situasjonene som oppstår
når helt små mennesker tar sine første
steg inn i utdanningssystemet.
JON KAUREL
HILSER LESERNE I ANLEDNING 10 ÅRS JUBILEET
20
|
første steg nr
4
|
2014