Første Steg nr. 4-2014

25 / 76

EINAR JUELL
er
seniorrådgiver i Utdanningsforbundet. Han er
også fagbokforfatter innen barnehagefeltet
Brøyn).
verdinøytral, heller ikke i et rettighets-
og demokratiperspektiv.
Biesta refererer aldri til Gilles
Deleuze (1925–1995). Deleuzes perspek-
tiv er imidlertid at kunnskap er en vev,
veven begynner med røttene, fortsetter
med stammen og ender øverstmed selve
trekronen. Dette kan være en metafor
som også kan dekonstrueres og vendes
opp ned somennegasjon og filleristes i et
forsøk på utfordremekaniske diskurser,
eller dominerende forståelser, omkring
utdanningens pedagogiske forankring.
Når Deleuze benytter begrepet rhizom
(fra gresk, betyr rot, jordstengel) sprer
røttene seg, ikke hierarkisk, men via for-
bindelser som kan søke mange veier på
en og samme vei. Her er det både risiko
ogmuligheter for grenseoverskridelser i
praksis i trådmed og i bruddmedBiestas
argumentasjonsrekker.
Pedagogikken har etmandat somofte
er forankret i «trekronen», pedagogikk
handler om en dialogbasert praksis i
motsetning til en hegemonisk og tek-
nisk praksis. Kunnskap har immaterielle
egenskaper og verdier ogmå derfor deles
i dialogen i møtene med «den andre og
det andre» for å gi mening. Biesta kriti-
serer den evidensbaserte tendensen til å
redusere pedagogisk teori og praksis til
teknologisk teori og praksis. Forskeren
peker på at vi i vår vestlige kulturtradi-
sjon nærer en ureflektert tillit til våre
kontrollprosjekter. Dette vil jeg karak-
terisere som «hybris», overmot.
IKKEREISELEDER,
MENSTIFINNER
Vil Biesta kunne få innvirkning på
forståelsen av pedagogisk teori og hva
eventuelt danning kan være i dagens
barnehager? Det å oppdra og utdanne
er å forandre. Biesta viser til Søren
Kierkegaard, somigjen viser til hvordan
man sompedagogmå legge fra seg rollen
somreiseleder, og heller innta rollen som
stifinner.
Stifinneren finner først den som
skal hjelpes, for deretter å utforske nye
landskaper i fellesskap. Resultatet er at
begge kommer ut av prosessen somnoe
annet enn de var. Pedagogikken er barne-
hagelærerens viktigste kilde til reflek-
sjon og ettertanke. Barnehagens formål
skal skapes og gjenskapes i praktisk og
pedagogisk arbeid. Dette er viktig i en
tid hvor informasjonsflyten er eksplo-
siv og ethvert pensum er et mer eller
mindre vilkårlig utsnitt av en flytende
kunnskap i en uregjerlig verden. Vil man
oppnå forandring, krever diskursen om
barnehagen som læringsarena et annet
kunnskapssyn enn det rent rasjonelle og
kontrollerbare.
Mitt spørsmål blir da: Hvordan reflek-
teres dette i pedagogiske debatter om
pedagogikk? Biestas tematisering av
utdanning somsosialisering, subjektive-
ring – somhandler omhvordan små barn
dannes som individer – og kvalifisering
kan videre utvides med eksempelvis
temaer somdemokrati og den uendelige
etikken i barnehagelærerprofesjonen og
hos den enkelte barnehagelærer.
Her vil jeg vise til Birgitte Fjørtofts
masteroppgave: Læring i barnehagen
– En gjentenkning av læringsbegrepet
gjennomen dialogmed Jacques Derrida
– Om dekonstruksjon, annerledeshet,
etikk, ansvar, fornuft og transformasjon.
Fjørtoft refererer Derrida: «(…) det fin-
nes aldri noen garanti, noennormer som
garanterer eller sikrermot en risiko (…).»
Hun vil oppfordre til å se læring danse.
ÅUNNDRASEGRUBRISERING
«Jag ser den andre, men jag är inte den
andre», sier etikerenEmmanuel Levinas
(1906–1995). Hvordan relaterer du til
et barn? Hva er et barn? Eller: Hvordan
kjenner et barn at du har respekt for
livet, somgrenseoverskridende praksis,
slik det leves i hverdagen i barnehagen?
Vi glemmer ofte at forholdet til andre
mennesker ikke bare er et spørsmål om
hva vi kan vite omdem. I hvertmenneske
finnes noe somunndrar seg rubrisering
og systematisering. Vi ønsker å holde
veien åpen for kritisk refleksjon og aktiv
verdikritikk.
Engasjement for teoretisk og demo-
kratisk ansvar er kanskje Biestas vik-
tigste anliggende. Det er et risikabelt
prosjekt. Pedagogikk kan karakteriseres
som et etisk prosjekt. Etikk er et sted
å starte for å videreutvikle pedagogisk
dømmekraft til beste for barnet og
verden. Biesta prøver å gjøre filosofien
forståelig – skape mening for å bygge
opp en profesjonsbevissthet som kan
fungere som en veiviser og stifinner i
oppdragelsen og dannelsen sammen
med barna. Og det med takt og tone.
Debattene om diskurser er knyttet
til ulike demokratiske innganger, for
eksempel kreativitet og virtuositet. Disse
diskusjonene kan i tur og orden bidra
til at ideen om pedagogisk dømmekraft
får en skapende kraft til beste for
fellesskapet i spenningsfeltet mellom
fag og (ut)danning. Biesta utfordrer
«rådende» politiske forståelser av
utdanningens innhold og formål. Biesta
åpner opp for innvikling og utvikling – på
kort og lang sikt. Språket i boka er ikke
enkelt, men det er vel verd å arbeidemed
og mot.
første steg nr 4|2014 | 25