Bedre skole nr. 3 -2016

uenighet og strukturell ulikhet» (Westrheim og

Hagatun, 2015, s. 169).

Jeg er enig med Westrheim i at det er all grunn

til å problematisere en uklar og tilslørende bruk av

mangfoldsbegrepet. Når jeg likevel foreslår at be-

grepet «mangfoldskompetanse» kan være nyttig,

er det derfor en forutsetning at ulike maktkritiske

perspektiver er en sentral og selvsagt del av den

mangfoldskompetanse jeg argumenterer for. Den

avgjørende fordelen ved mangfold versus «fler-

kulturell» eller «multikulturell», er at mangfold

– på engelsk

diversity –

etter mitt syn inviterer til

en interseksjonell og breiere tilnærming. Mang-

foldsbegrepet åpner for et bredt og parallelt fokus

på ulike maktforhold, identitetskategorier og

forskjellsskapende- og andregjørende prosesser,

knyttet til både religion, etnisitet, funksjonalitet,

seksualitet, kultur og kjønn. Dette er mulig når

kritisk pedagogikk, kritisk flerkulturell pedago-

gikk, queer-pedagogikk og feministisk pedagogikk

informerer hverandre og trekker i samme retning,

slik det kommer til uttrykk innen normkritiske

perspektiver og kritisk mangfoldskompetanse.

Avslutning

Normkritiske perspektiver og kritisk mangfolds-

kompetanse kan bidra til å skape trygge skolemiljø

og til å utvikle antidiskriminerende undervisning.

Som antydet innledningsvis, kan denne typen per-

spektiver dessuten ses i sammenheng med skolens

demokratiundervisning. Janicke Heldal Stray har

argumentert for at demokratiundervisning i sko-

len kan knyttes til tre dimensjoner: undervisning

om, for og g jennom

demokrati (Stray, 2011, se

også Biesta, 2006 og Biseth, 2014). Undervisning

om demokrati

legger vekt på å lære elevene om

det politiske systemet både i Norge og verden,

slik at elevene kan bli informerte medborgere.

Opplæring

for demokrati

er i derimot knyttet til

utvikling av verdier og holdninger, og utvikling

av kritisk tenkning inngår som et sentralt element

her. Den typen varig makt- og normkritisk be-

vissthet som normkritiske perspektiver og kritisk

mangfoldskompetanse søker å utvikle, kan inngå

som en sentral del av skolens arbeid med kritiske

tenkning, og som et viktig aspekt ved undervis-

ning for demokrati.

NOTER

1 Jeg vet dessverre ikke navnet på denne forskeren. Dersom

jeg visste hvem hun var, ville hun blitt behørig kreditert

for eksemplet.

litteratur

Biesta, G.J.J.

(2006).

Beyond learning: democratic education for a human

future

. Boulder, Colo: Paradigm.

Biseth, H.

(2014). Må vi snakke om demokrati? I: J. Madsen & H. Biseth

(Red.),

Må vi snakke om demokrati? Om demokratisk praksis i skolen.

Oslo

Universitetsforlaget.

Kalonaityté, V.

(2014).

Normkritisk pedagogik – för den högre utbildningen.

Lund: Studentlitteratur.

Kumashiro, K.

(2002).

Troubling Education

New York: Routledge Falmer.

NOU 2015:2.

Å høre til: virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø.

Oslo: De-

partementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, Informasjonsforvaltning.

Prieur, A.

(2002). Frihet til å forme seg selv? En diskusjon av konstruktivis-

tiske perspektiver på identitet, etnisitet og kjønn.

Kontur, 6

, 5-12

Røthing, Å. & Svendsen, S.H.B.

(2009).

Seksualitet i skolen: perspektiver på

undervisning

. Oslo: Cappelen Damm.

Stray, J.H.

(2011).

Demokrati på timeplanen

. Bergen: Fagbokforlaget.

Søndergaard, D.M.

(1996).

Tegnet på kroppen. Køn: koder og konstruktioner

blant unge voksne i Akademia.

København: Museum Tusculanums Forlag.

Tolo, A.

(2014). Utforming av utdanningspolitikk på det flerkulturelle områ-

det. I: K. Westrheim & A. Tolo (Red.),

Kompetanse for mangfold

(s. 96-118).

Bergen: Fagbokforlaget

Westrheim, K.

(2014). Det flerkulturelle i et kritisk perspektiv. I K. Westr-

heim & A. Tolo (Red.),

Kompetanse for mangfold: om skolens utfordringer i

det flerkulturelle Norge

(s. 27-55). Bergen: Fagbokforl.

Westrheim, K. & Hagatun, K.

(2015). Hva betyr «kompetanse for mang-

fold» i utdanningssystemet? Et kritisk perspektiv på mangfoldsdiskursen.

Norsk Pedagogisk Tidsskrift

3-4

, 168-180.

Åse Røthing

er professor ved Høgskolen i Oslo

og Akershus hvor hun underviser ved masterpro-

grammet «Master i flerkulturell og internasjonal

utdanning» ved Fakultet for lærerutdanning og in-

ternasjonale studier. Hun har de siste årene forsket

på hvordan ulike minoritetsgrupper, knyttet til både

etnisitet, religion, kultur og seksualitet, behandles i

skolens lærebøker og læreplaner, og er opptatt av

hvordan lærerutdanningen kan bidra til å gi studen-

tene relevant kompetanse på disse områdene.

Bedre Skole nr. 3

■

2016