![Show Menu](styles/mobile-menu.png)
![Page Background](./../common/page-substrates/page0144.jpg)
Saa tag da, hulde, dette speil,
det viser skjønhed uden feil,
det viser Amors hulde kjerte;
og har du sødt i speilet leet,
saa har du .grant det billed seet,
som staar i mangen ynglings hjerte.
Da jeg viste fru
G
rung
dette og udtalte min store be
undring over verset, sagde hun:
«Aa, du kan slaa af paa
din digterbeundring, for det er
stjaalet gods; her skal du
selv faa læse, det er
C
h r
. W
in t h e r
,
somhar skrevet det.»
Det var vel, at jeg ikke vidste, hvem giveren var;
for
jeg havde nok da ladet ham undgjelde for min skuffelse.
Da jeg spillede Sigrid i «Til sæters», var der især en, som
havde det svært hedt.
Saaledes husker jeg en nat, jeg vaag-
nede ved, at der under mit vindu blev spillet paa violin alle
melodierne, jeg havde sunget samme aften.
Jeg maatte op
af sengen og se, hvem den sværmende yngling kunde være.
Hans ansigt kunde jeg ikke se, da han stod i skyggen, men
jeg fik en hjertelig latter; thi for hver melodi, han spillede,
lagde han violinen paa sneen og gav sig saa til at hoppe og
springe som en hallingmand, slaa floke med aimene og gjoie
de mest komiske gymnastikøvelser, alt for at holde varmen i
kroppen, da det var en gnistrende kulde.
Naar han var tøet
lidt op, saa tog han paa at spille igjen.
Det var saa usigelig komisk at se denne ensomme mand
staa i nærheden af kirkegaardsporten midt om natten og
spille, hoppe, trampe og blaase i fingrene, stadig seende op
mod mine vinduer, hvor der jo var mørkt og tyst.
Siden fik
jeg vide, hvem han var: en meget flinkmusikei, og vi havde
senere mangen god latter heraf.
Flere af mine beundrere var jo temmelig dristige.
Som
en aften jeg var paa maskerade paa Damsgaard, et godt stykke
fra byen.
En veninde og jeg kjørte sammen i lukket vogn.
DET NORSKE THEATER.
I4
1