Bedre skole nr. 1-2015

selv – til skoleledelsen og lærernes pedagogiske

skjønn (Nordahl & Dobson, 2009). Det gjør det

viktig å reflektere litt bredere over de politiske

rammebetingelsene for prinsippet som skolen må

forholde seg til. Videre ser jeg prinsippet i lys av

noen historiske og aktuelle utdanningspolitiske

perspektiver. Avslutningsvis løfter jeg fram noen

erfaringer fra et nordisk forskningsprosjekt om

suksessfortellinger fra skolen som viser eksempler

på implementeringen av prinsippet for minori-

tetselever.

Kontrasten til en nasjonal identitetspolitikk

Historisk står prinsippet om tilpasset opplæring i

skarp kontrast til den nasjonale identitetspolitik-

ken som tilstreber å begrense det kulturelle mang-

foldet innenfor nasjonalstatens grenser. En slik

tenkemåte har nær forbindelse med industrialise-

ringens danningsprosjekt og har tradisjoner også

i det norske utdanningssystemet. Historisk sett

er det assimilering (forstått som en tilpasning av

grupper og individer til den dominerende kultu-

ren) og dels også segregering (forstått som adskil-

lelse av grupper og individer fra den dominerende

kulturen) som har vært de rådende utdannings-

politiske strategiene i den norske enhetsskolen.

Når det gjelder

segregering,

har dette sam-

menheng med den omvendte inkluderingen som

karakteriserte overgangen til en allmenn folke-

skole i 1889. Middel- og overklassen ble invitert

inn i underklassens skole, og ikke omvendt, slik

tilfellet ofte har vært i andre lands skolesystemer.

Likevel var ikke folkeskolen for alle. For å sørge

for at «bedre manns barn» ikke fant seg andre

utdanningsveier, ble visse elever skilt ut («de

abnorme, forsømte og vanartede») i henhold

til segregeringsparagrafene i skoleloven av 1889

(Tønnesen, 2011; Engen, 2003). Dette var baksi-

den ved enhetsskoletenkningen. Denne segrege-

ringspolitikken ble videreført helt opp til 1950-tal-

let, hvor det ble lagt ned mye arbeid i utviklingen

av verktøy for å identifisere de av elevene som ikke

passet inn i rammen av normalskolen.

For de fleste av elevene innebar imidlertid en-

hetsskolen assimilering inn i en nasjonal kultur.

Dette har sammenheng med nasjonsbyggingspro-

sessen som startet med det moderne gjennom-

bruddet i Norge på 1850-tallet og varte til utover

i etterkrigstida. Med nasjonalismen fulgte også

implementeringen av et nasjonalistisk program,

hvor enhetsskolen ble tildelt en nøkkelrolle i

formidlingsprosessen. Skolen har en kulturelt

homogeniserende funksjon i det å skulle etablere

en felles nasjonal identitet, basert på et selektivt

utvalg av motiver (Engen, 2003). Konstruksjonen

av nasjonen Norge ble et tidlig eksempel på det

Anderson (1991) omtaler som et «forestilt felles-

skap».

Selv om nasjonsbyggingsperioden var en stor-

hetstid i nyere norsk historie, hadde den definitivt

sin bakside. Fra sin posisjon ble læreren et effek-

tivt redskap i en politikk som virket ekskluderende

for en rekke kulturer. For den samiske delen av

befolkningen ble all undervisning på samisk

Bedre Skole nr. 1

■

2015