Bedre skole nr. 2-2017

listverk med polske håndverkerkollegaer, kan det

rett og slett være fordelaktig å styre litt unna det

indre morsmålsterritoriet.

Status versus sosial attraktivitet

I språkholdningsforskning er det vanlig å finne

at normerte taleformer forbindes med høy status

(Garrett, 2010). I engelsk tillegges de tradisjonelle

uttalestandardene General American (GA) og Re-

ceived Pronunciation (RP) høyere

status

enn mer

lokale uttalevarianter eller sosiolekter. Det vil si

at personer som bruker GA og RP blir oppfattet

som blant annet høyt utdannede, profesjonelle,

organiserte og pålitelige. Personer som bruker

mer lokale uttalevarianter, såkalte ikke-standarder,

blir på sin side forbundet med mer

sosial attrakti-

vitet

; de blir oppfattet som vennlige, karismatiske

og varme – man ønsker heller å være

venn

med

disse. Dette mønsteret finner vi igjen i interna-

sjonal sammenheng også blant personer som ikke

har engelsk som sitt morsmål. Her tillegges også

som regel GA og RP høyere

status

enn aksenter

som har tydelige spor av et annet morsmål, for

eksempel engelsk med tysk aksent eller spansk

aksent. Derimot gir ikke slik aksentuert engelsk-

uttale særlig utslag når det kommer til hvordan

lyttere vurderer

sosial attraktivitet

; personer med

fremmedspråks-aksentuert engelskuttale blir

ofte oppfattet som like vennlige, karismatiske og

varme som personer som snakker GA eller RP.

I Norge har forskning vist at norske ungdom-

mer er svært bevisst på hvordan ulike måter å

snakke engelsk på sier noe om hvem du er og din

identitet (Rindal, 2013, 2016). Utover dette virker

også nordmenn å være svært opptatt av hvordan

engelskuttalen vår oppfattes av ikke-nordmenn.

I en masteroppgave fra 2013 påpeker Christoffer

Hordnes hvordan Twitter i etterkant av Thorbjørn

Jaglands Nobel-taler var spekket med flaue nord-

menn som uttrykte sin enorme misnøye med hans

sterkt norsk-aksentuerte engelskuttale. De fleste

utenlandske kommentatorer, derimot, kommen-

terte stort sett bare innholdet (Hordnes, 2013).

Dette får en til å spørre seg om nordmenn gjør

sin egen aksent til en større sak enn det som er

nødvendig. Hva om man høres norsk ut når man

snakker engelsk? Blir vi forstått? Hva sier en slik

norsk-engelsk uttale om oss?

Holdninger til norsk-engelsk

Det er disse spørsmålene som stilles i masterstu-

dien til Ola Haukland (2016). Målet med studien

var å kartlegge i hvilken grad norsk-aksentuert

engelskuttale kan være et problem, enten det er i

form av mer negative holdninger eller om det rett

og slett kan være vanskelig å forstå. For å finne

ut av dette ble det utviklet en såkalt

masketest

. I

en masketest lytter deltakere til opptak av ulike

aksenter og evaluerer disse, uten at de vet at de

faktisk lytter til de samme personene som endrer

uttalen sin mellom opptakene. På denne måten

kan man vise hvordan personer blir evaluert kun

på bakgrunn av hvordan de snakker (Garrett,

2010).

I studien til Haukland ble det gjort lydopptak

av to personer som gjorde fire aksenter hver: en

morsmåls-lignende (RP) aksent, en svak norsk

aksent, samt to versjoner av sterk aksent, der den

ene hadde en typisk norsk-engelsk intonasjon og

den andre var av mer «jaglandsk» karakter med

mange klare norskfargede fonemer. Det ble i til-

legg brukt opptak av andre norske personer som

brukte sin autentiske engelskuttale slik at man ikke

skulle legge merke til at de samme stemmene kom

flere ganger. Disse «ekstra» personene hadde også

Figur 2. Sammenheng mellom vurdering av statuskvaliteter og vurdering

av aksent-styrke for norske deltakere (nordmenn), deltakere med

engelsk som morsmål (morsmålsbrukere) og ikke-morsmålsbrukere fra

hele verden utenom Skandinavia (utlendinger).

5,5

4,5

3,5

2,5

1,5

2,5

Negativ

Gjennomsnittlig

vurdering av

STATUS

Positiv

AKSENT-STYRKE

Svak aksent

Sterk aksent

Status

Utlendinger

Nordmenn

Morsmålsbrukere

Lineær (Utlendinger)

Lineær (Nordmenn)

Lineær (Morsmålsbrukere)

Bedre Skole nr. 2

■

2017 – 29. årgang