Bedre skole nr. 2-2017

BOKOMTALER

elevene opparbeider et metaperspektiv

og felles språk om fenomenet. Hun gir

eksempler på markører som viser når

lytting faktisk skjer, og hvordan disse

markørene også kan bidra når man setter

vurderingskriterier og læringsmål.

101 måter

Bokas andre hoveddel består natur-

lig nok av

101 måter å fremme muntlige

ferdigheter på

, der treningsopplegg for

muntlig ferdighet blir presentert. Hver

treningsmåte blir introdusert med ut-

fyllende forklaringer og teoriforankring,

både i fagstoff belyst i artiklene foran

og annen relevant teori. Hvert oppslag

avsluttes med ett eller flere konkrete

forslag til passende treningsoppgaver.

De 101 oppleggene er mangfoldige og

presenterer blant annet varianter av

rollespill, fortelling, samtale og muntlig

fremføring. Her kan nevnes oppslag 15,

som dreier seg om «lesespill». I korthet

dreier øvelsen seg om ulike stemmer,

eller roller, som reflekterer over samme

situasjon med ulike perspektiver. Lese-

spillet kan være utgangspunkt for for-

skjellige typer muntlig arbeid slik som

samtale, teater og fortelling. Oppslag

42 handler om å ta utgangspunkt i en

konkret gjenstand og hvordan denne kan

gjøres om til en muntlig fortelling.

Et godt verktøy for læreren

Muntlige aktiviteter stiller ofte store krav

til elever; de blir stresset, glemmer og får

ikke frem det de vil. Noen er så nervøse

at man kan snakke om taleangst, derfor

er det fint at denne boka også vier plass

til arbeid med klassemiljøet (oppslag

1–10) og hvordan man kan hanskes med

nervøsitet (oppslag 74).

101 måter å fremme muntlige ferdig-

heter på

er en variert bok der teori og

praktiske øvelser utfyller hverandre.

Muntlighet er et stort fagfelt som spen-

ner fra lytting via høylesing og samtale

til egenproduksjon av ulike muntlige

tekster. Her får hele feltet plass, uten at

noen sjangrer eller områder dominerer.

Boken tilbyr lærere konkrete verktøy som

er solid forankret i teori, læreplanverk og

praktisk erfaring; verktøy vi kan bruke

både når vi arbeider med, og underviser

i, muntlige ferdigheter. En viktig bok.

Pedagogikk på barnas

premisser

Immanuel Kant

Om pedagogikk

Thorleif Dahls kulturbibliotek/

H. Aschehoug & Co

147 sider

einar

sundsdal

førsteamanuensis

i allmenn didaktikk

ntnu

For første gang

foreligger Imma-

nuel Kants

pedagogikk

i norsk

oversettelse. Det er

en begivenhet og

en berikelse for den

norske pedagogiske

samtalen.

De siste tiårene har det vært en

økende pedagogisk interesse for filoso-

fen Immanuel Kant (1724 – 1804). Vi kan

spørre oss, hvorfor det? Hva kan en bok

om oppdragelse og dannelse – skrevet av

en barnløs og verdensfjern filosof og pu-

blisert første gang i 1803 – si oss i dag?

Thorleif Dahls kulturbibliotek, som står

bak utgivelsen, har nok også tenkt denne

tanken. I alle fall har de utstyrt boken

med et betydelig forord fra oversetter

Bjarne Holm, i tillegg til et langt innle-

dende essay fra Lars Løvlie og et etterord

av Svein Østerud. Løvlie og Østerud er

begge tidligere professorer i pedago-

gikk ved Universitetet i Oslo. Disse tre

tekststykkene gjør en overbevisende

jobb både når det gjelder presentasjon

og aktualisering av Kants pedagogiske

og filosofiske tenkning.

Innledningen legger vekt på at Kants

tekst inviterer til dialog om oppdragel-

sens grunnlag og metode, men uten selv

å gi noen fasit. Slik stiller den krav til

leserens refleksjon og dømmekraft mer

enn å gi klare anvisninger for handling.

Det understreker at bokens aktualitet

finnes i de pedagogiske ideer som dis-

kuteres snarere enn i de didaktiske og

metodiske forslagene som finnes. Jeg

vil særlig trekke frem tre ideer eller

problemstillinger jeg anser relevante

for dagens pedagogiske diskusjoner:

barndommens egenverdi, det pedago-

giske paradoks og forholdet mellom lek

og dannelse.

Barndommens egenverdi

Kant var svært inspirert og påvirket av

Jean-Jacques Rousseau. Det fortelles at

lesningen av Rousseaus bok

Emile – eller

Om oppdragelse

fikk Kant til å avbryte sin

faste daglige spasertur i flere dager. Selv

om det er store forskjeller mellom Rous-

seau og Kant, både biografisk og filoso-

fisk, deler de oppfatningen om barndom-

mens egenverdi og viser vilje til å få frem

barnets perspektiv i deres refleksjoner

over oppdragelse, dannelse og undervis-

ning. Holm beskriver det som utkast til

pedagogikk på barnas premisser

. For

Rousseau handler dette om å respektere

barndommen, i den forstand at den voks-

ne ikke skal ha som mål å skynde barna

gjennom barndommen. Det vil være en

forhastet pedagogikk og medføre ulyk-

kelige barn: «Dere uroes over å se barnet

tilbringe sine første år uten å gjøre noe.

Men er det å leve lykkelig det samme som

å ikke gjøre noe? Er det å hoppe, springe,

leke hele dagen å gjøre ingenting? Aldri i

sitt liv er barnet så beskjeftiget som da.»

Rousseau minner oss om å la barndom-

men ta den tiden den trenger, slik at vi

ikke «forhastet dømmer barn!» Særlig

varsomhet må gjelde overfor barn som

Bedre Skole nr. 2

■

2017– 29. årgang