Bedre skole nr. 2-2017

ikke fremstår så kvikke som sine jevnal-

drende, for de små hoder må få tid til å

«modnes i stillhet» (

Emile

, s. 110). Kant

viderefører denne ideen og vil ikke forsere

barnas utvikling. Han har ikke sans for at

voksne gleder seg når barn opptrer som

små voksne. Heller enn barn som aper

etter voksnes være- og talemåter, ønsker

han barn som er kloke nettopp som barn.

Didaktisk er denne ideen formulert som

prinsippet om at barn bare må undervises

i ting tilpasset deres alder.

Grensesetting

Den sentrale diskusjonen i

Om peda-

gogikk

dreier seg om forholdet mellom

tvang og frihet, eller det som gjerne

kalles det pedagogiske paradoks. Kant

formulerer paradokset slik: «Hvordan

kultiverer jeg friheten ved tvangen?»

(A 40). I sin innledning diskuterer Lars

Løvlie hvorvidt paradokset kan løses, noe

han betviler. Dette fører imidlertid ikke

til fortvilelse, tvert imot. Overraskende

nok finnes friheten i selve paradokset, i

den uløste konflikten mellom frihet og

tvang. Det er den barnet og den voksne

må forholde seg til og finne ut av, gang på

gang. Dette er en vanskelig frihet, og den

motiverer både refleksjon og handling. En

refleksjon over samspillet mellom tvang

og frihet kan knyttes til grensesetting,

et begrep som gjerne forbindes med

at den voksne setter grenser for barna.

Kant fordobler begrepet: her settes ikke

grenser bare for barns handlinger, men

også for voksnes. Læreren bør ikke over-

tre grensen til barnets indre verden. Den

franske filosofen Jacques Derrida skriver

flere steder om det han kaller retten til å

ha hemmeligheter. Et sted uten hemme-

ligheter er et totalitært sted hevder han.

Grensesetting handler derfor også om at

den voksne må anerkjenne at det finnes

noen grenser for deres myndighet og at

de ikke bør prøve å regulere alle aspekt av

barnas liv. Barna trenger frihet til å tenke

selv – og til å holde noe for seg selv – eller

i alle fall skjult for de voksne dersom de

ønsker det.

Lek og dannelse

Det er en etablert oppfatning at den som

vil bli et dannet menneske, må danne seg

selv. «Det er uhøflig, men det står ikke til

å endre», som den romantiske filosofen

Schelling skrev. Ideen om dannelse som

selvdannelse finnes også hos Kant. Det

hører samtidig med til oppdrageransvaret

å legge til rette for dannelsesprosessen:

«Vi må la barnet føle at det kan danne

seg selv, men bare som deltager i sam-

funnet, der verden uten tvil er stor nok

for barnet, men også må være det for

andre» (A 77). I etterordet peker Svein

Østerud på at selvdannelsen starter al-

lerede i leken. Over flere avsnitt skriver

Kant om den viktige betydning spill og

lek har for barnets erkjennelse av verden.

Han skiller her mellom to former for dan-

nelse: «Man kan være aktiv i leken, og det

kaller man fritidsaktivitet. Men man kan

også være aktiv under tvang, og det kaller

man arbeid. Den skolastiske dannelsen

skal være arbeid for barnet, mens den frie

dannelsen skal være lek» (A 82). Til den

skolastiske dannelsen hører aktiviteter

under faglig tvang, til den frie dannelsen

hører barnets frie initiativ under selvtvan-

gen. Igjen ser vi at forholdet mellom tvang

og frihet utgjør det dannelsesteoretiske

omdreiningspunkt.

En vakker bok

Til sist noen ord om selve boken.

pedagogikk

er rett og slett en vakker bok-

utgivelse. Den er forseggjort med godt

papir og et tykt omslag med et av John

Hoppners barneportrett –

Portrett av Emma

Laura Whitbread

(ca. 1800). Slike mate-

rielle kvaliteter gjør noe med leseropple-

velsen, og det skiller boken fra de mange

heftede trykksakene jeg ellers ofte holder

i hendene. Det – og et overbevisende, vel-

fundert oversettelsesarbeid – skal Thorleif

Dahls kulturbibliotek ha stor takk for.

Hvordan forske på

egen praksis?

Marit Ulvik, Hanne Riese og Dag

Roness (red.)

Å forske på egen praksis.

Aksjonsforskning og andre

tilnærminger til profesjonell

utvikling i utdanningsfeltet

Fagbokforlaget

243 sider

anne

rita

feet

lektor med master

i norskdidaktikk

Undervisning kan

ses som en intel-

lektuell og prak-

tisk aktivitet som

stadig må foredles

og videreutvikles.

Dette er idégrunn-

laget bak

Å forske

på egen praksis.

Aksjonsforskning og andre tilnærminger

til profesjonell utvikling i utdanningsfeltet.

Boken er en antologi, og redaktører er

professor Marit Ulvik, førsteamanuensis

Hanne Riese og førsteamanuensis Dag

Roness, alle tilknyttet Institutt for peda-

gogikk ved Universitet i Bergen. Viktige

mål med boken er å bidra med teoretisk

og praktisk kunnskap om å forske på

egen praksis, i håp om at dette kan gi

andre lyst til å prøve ut aksjonsforskning

og dessuten å skape dialog omkring

skoleutvikling og lærerkompetanse.

Målgrupper for

Å forske på egen praksis

er lesere på masternivå, lærere og ledere

i skoleverket.

Presentasjon av aksjonsforskning

Det finnes ulike typer lærerforskning, og i

denne boken blir «aksjonsforskning» pre-

sentert grundig og systematisk. I den før-

ste av bokens fire hoveddeler peker Marit

Ulvik på kjennetegn ved aksjonsfors-

kning og understreker tosidigheten ved

Bedre Skole nr. 2

■

2017 – 29. årgang