![Show Menu](styles/mobile-menu.png)
![Page Background](./../common/page-substrates/page0097.png)
ikke fremstår så kvikke som sine jevnal-
drende, for de små hoder må få tid til å
«modnes i stillhet» (
Emile
, s. 110). Kant
viderefører denne ideen og vil ikke forsere
barnas utvikling. Han har ikke sans for at
voksne gleder seg når barn opptrer som
små voksne. Heller enn barn som aper
etter voksnes være- og talemåter, ønsker
han barn som er kloke nettopp som barn.
Didaktisk er denne ideen formulert som
prinsippet om at barn bare må undervises
i ting tilpasset deres alder.
Grensesetting
Den sentrale diskusjonen i
Om peda-
gogikk
dreier seg om forholdet mellom
tvang og frihet, eller det som gjerne
kalles det pedagogiske paradoks. Kant
formulerer paradokset slik: «Hvordan
kultiverer jeg friheten ved tvangen?»
(A 40). I sin innledning diskuterer Lars
Løvlie hvorvidt paradokset kan løses, noe
han betviler. Dette fører imidlertid ikke
til fortvilelse, tvert imot. Overraskende
nok finnes friheten i selve paradokset, i
den uløste konflikten mellom frihet og
tvang. Det er den barnet og den voksne
må forholde seg til og finne ut av, gang på
gang. Dette er en vanskelig frihet, og den
motiverer både refleksjon og handling. En
refleksjon over samspillet mellom tvang
og frihet kan knyttes til grensesetting,
et begrep som gjerne forbindes med
at den voksne setter grenser for barna.
Kant fordobler begrepet: her settes ikke
grenser bare for barns handlinger, men
også for voksnes. Læreren bør ikke over-
tre grensen til barnets indre verden. Den
franske filosofen Jacques Derrida skriver
flere steder om det han kaller retten til å
ha hemmeligheter. Et sted uten hemme-
ligheter er et totalitært sted hevder han.
Grensesetting handler derfor også om at
den voksne må anerkjenne at det finnes
noen grenser for deres myndighet og at
de ikke bør prøve å regulere alle aspekt av
barnas liv. Barna trenger frihet til å tenke
selv – og til å holde noe for seg selv – eller
i alle fall skjult for de voksne dersom de
ønsker det.
Lek og dannelse
Det er en etablert oppfatning at den som
vil bli et dannet menneske, må danne seg
selv. «Det er uhøflig, men det står ikke til
å endre», som den romantiske filosofen
Schelling skrev. Ideen om dannelse som
selvdannelse finnes også hos Kant. Det
hører samtidig med til oppdrageransvaret
å legge til rette for dannelsesprosessen:
«Vi må la barnet føle at det kan danne
seg selv, men bare som deltager i sam-
funnet, der verden uten tvil er stor nok
for barnet, men også må være det for
andre» (A 77). I etterordet peker Svein
Østerud på at selvdannelsen starter al-
lerede i leken. Over flere avsnitt skriver
Kant om den viktige betydning spill og
lek har for barnets erkjennelse av verden.
Han skiller her mellom to former for dan-
nelse: «Man kan være aktiv i leken, og det
kaller man fritidsaktivitet. Men man kan
også være aktiv under tvang, og det kaller
man arbeid. Den skolastiske dannelsen
skal være arbeid for barnet, mens den frie
dannelsen skal være lek» (A 82). Til den
skolastiske dannelsen hører aktiviteter
under faglig tvang, til den frie dannelsen
hører barnets frie initiativ under selvtvan-
gen. Igjen ser vi at forholdet mellom tvang
og frihet utgjør det dannelsesteoretiske
omdreiningspunkt.
En vakker bok
Til sist noen ord om selve boken.
Om
pedagogikk
er rett og slett en vakker bok-
utgivelse. Den er forseggjort med godt
papir og et tykt omslag med et av John
Hoppners barneportrett –
Portrett av Emma
Laura Whitbread
(ca. 1800). Slike mate-
rielle kvaliteter gjør noe med leseropple-
velsen, og det skiller boken fra de mange
heftede trykksakene jeg ellers ofte holder
i hendene. Det – og et overbevisende, vel-
fundert oversettelsesarbeid – skal Thorleif
Dahls kulturbibliotek ha stor takk for.
Hvordan forske på
egen praksis?
Marit Ulvik, Hanne Riese og Dag
Roness (red.)
Å forske på egen praksis.
Aksjonsforskning og andre
tilnærminger til profesjonell
utvikling i utdanningsfeltet
Fagbokforlaget
243 sider
anne
rita
feet
lektor med master
i norskdidaktikk
Undervisning kan
ses som en intel-
lektuell og prak-
tisk aktivitet som
stadig må foredles
og videreutvikles.
Dette er idégrunn-
laget bak
Å forske
på egen praksis.
Aksjonsforskning og andre tilnærminger
til profesjonell utvikling i utdanningsfeltet.
Boken er en antologi, og redaktører er
professor Marit Ulvik, førsteamanuensis
Hanne Riese og førsteamanuensis Dag
Roness, alle tilknyttet Institutt for peda-
gogikk ved Universitet i Bergen. Viktige
mål med boken er å bidra med teoretisk
og praktisk kunnskap om å forske på
egen praksis, i håp om at dette kan gi
andre lyst til å prøve ut aksjonsforskning
og dessuten å skape dialog omkring
skoleutvikling og lærerkompetanse.
Målgrupper for
Å forske på egen praksis
er lesere på masternivå, lærere og ledere
i skoleverket.
Presentasjon av aksjonsforskning
Det finnes ulike typer lærerforskning, og i
denne boken blir «aksjonsforskning» pre-
sentert grundig og systematisk. I den før-
ste av bokens fire hoveddeler peker Marit
Ulvik på kjennetegn ved aksjonsfors-
kning og understreker tosidigheten ved
97
Bedre Skole nr. 2
■
2017 – 29. årgang