67 / 72
sandkassen så dypt at vi skulle kunne
vinke til menneskene i Kina. Slik varmin
barnehagehverdag, min verden; preget
av lek, fantasi og opplevelser. Og nå, 17
år senere, skulle jeg altså innta denne
verdenen på nytt.
SATTPÅGULVETOGLEKTE
Jeg kjente det umiddelbart, at dette
kunne jeg like. Satt på gulvet og lekte
med barna hele den tiden vi var inne.
De andre voksne satt ved bordet, ved en
pc, var påmøter. Løp inn og ut, til og fra.
Men jeg skulle ingen steder, så jeg kunne
bare være der, i leken, sammen med
barna. Ingen klokke å følge annet enn
den somrumlet imagennår det nærmet
seg lunsjtid, eller den som gjespet store
munner når det nærmet seg sovetid.
Det var fint. I samlingsstunden fikk jeg
løse min første konflikt da tre småtas-
ser ville sitte på fanget. Etter et koselig
lunsjmåltid hvor barna mer enn gjerne
ville dele sine kladdete leverposteiskiver
medmeg, fikk jeg legge de trøtte små byl-
tene i vognene sine og stryke demvarmt
over kinnet til de sovnet. Deretter var
det utelek, måltid igjen, og så gikk dagen
mot slutten. Jeg gikk derfra med en god
følelse. Og en ny avtale om å være vikar
også dagen etter.
BETALTFORÅBYGGE LEGO
Og slik fortsatte det. Jeg ble snart over-
ført til en annen barnehage sombehøvde
å fylle et vikariat i et lengre engasjement.
Det var ingen tvil imitt sinn da de spurte
om jeg ville ha dette vikariatet, dette var
jo verdens mest lettjente penger.
Tenk
at jeg får betalt for å leke, bygge lego og
tegne!
lo jeg til en venninne. Jeg var ung
og tenkte sannsynligvis ikke lenger enn
min egennesetipp, men jeg trivdes i job-
ben, og elsket å bruke dagene til lek, her-
jing og kos. Studiene ble nedprioritert:
mer jobb, færre forelesninger. Ikke helt
planen, men ok – jeg hadde god tid. Så jeg
fortsatte. Og slik ble barnehageverdenen
langsomt ogsåmin verden. Og etter hvert
som jeg sank dypere inn i den, komogså
alvoret snikende.
TREÅRINGMEDBLÅMERKER
For hun hadde alvoret med seg inn por-
ten, fireåringen somstadig komruslende
alene opp til barnehagen, fordimor bare
hadde satt henne av i busslommen. Og
han bar alvoret med seg inn døren, tre-
åringen som stadig kom til barnehagen
med blåmerker eller blåveis, og sombare
ville sitte lenge, lenge i fanget å betrakte
de andre på avstand. De bar alvoretmed
seg inn i tankene mine, brødrene som
ble hentet av barnevernet og plassert i
beredskapshjem. Og han bar alvoretmed
seg inn i hjertetmitt, den lille gutten som
gråt etter pappaen sin, somvi alle visste
at aldri ville vende tilbake.
LEK IKKEBARELEK
Ved å se inn i triste, redde, spørrende og
sinte barneøyne lærte jeg langsomt å se
litt lenger enn nesetippenmin. Gradvis
tok jeg innover meg erkjennelsen av at
det var langt ifra alle som hadde en så
bekymringsfri barndom som den jeg
hadde hatt. Samtidig hadde jeg på dette
tidspunktet en varm, engasjert og dyktig
leder somfikkmeg til å forstå at det som
jeg så nonchalant hadde avfeid som
bare
lek
var så veldig mye mer enn bare det.
Hun hjalp meg å forstå at det å møte et
barn i barnehøyde, og hviske
så fint å se
deg
ikke bare var en hyggelig gest, men
faktisk kunne bety den helt store for-
skjellen på omdagen ble god eller dårlig
for enkelte små. Hun ga mening til de
tingene jeg kan hende allerede gjorde,
men som jeg ikke hadde reflektert over
betydningen av. Og hun gameg troen på
at den jobben jeg gjorde faktisk utgjorde
en forskjell for disse fine små mennes-
kene som jeg omgamegmed. Og dermed
satt jeg altså der, på et gulv i et hav av
duplo og forsto at det var
dette
jeg skulle
gjøre. Det var her, blant lek og alvor, at jeg
skulle være.Med den erkjennelsen kom
også et ønske ommer kunnskap. Jeg ville
vite hvordan jeg best kunne håndtere
de vanskelige situasjonene, hvordan
jeg best kunne møte hvert enkelt barn
og hvordan jeg kunne tilrettelegge for
og stimulere til lek og læring i de ulike
situasjonene. Slik havnet jeg på skole-
benken igjen.
PÅSKOLEBENKEN
Jeg skulle bli barnehagelærer. Jeg ønsket
mer kunnskap, flere verktøy og å utvide
perspektivene mine. Jeg ønsket å finne
en faglig forankring for egen praksis. Så
langt en god plan. Det tokmeg fire årmed
deltidsutdanning. Så en dag sto jeg der,
klar for å ta et steg opp: pedagogisk leder.
Mer ansvar, jeg visste det, men samtidig
– enda større mulighet til å påvirke det
innholdetsomskullefylledageneibarne-
hagen. Jeg var så klar på hvordan jeg
ønsket det. Vi skulle være voksne som
kunne forsvare våre handlinger, fordi vi
bestandig skulle handle til barnets beste.
Vi skulle ha tid til å stoppe opp og løfte
blikket, uten å buse inn i situasjoner som
vi trodde vi hadde forstått. Vi skulle være
lyttende, reflekterende, lekne og aktive.
Tenkte jeg. Men barnehagehverdagen,
som jeg trodde jeg kjente, traffmeg som
et kraftig slag.
LITENTIDTILREFLEKSJON
For etter fire år på skolebenken hvormitt
fokus hadde vært barnet, omsorgen og
det pedagogiske tilbudet, gikk jeg nå inn
i en stilling hvor mesteparten av tiden
og det arbeidet jeg gjorde dreide seg
om personalet og organiseringen. Jeg
møtte flotte medarbeidere som var der
for barna, og mer demotiverte medar-
beidere som virket til å komme på jobb
mest for det sosiale. Felles for demvar at
de alle var ufaglærte. Glade i barn? Helt
Tenk at jeg får betalt
for å leke, bygge lego
og tegne!
første steg nr
4
|
2016
|
67