68 / 72
DEBATT
sikkert. Men uten noen faglig tyngde
somga dembelegg for å vite hvorfor eller
hvordan, var det en stor oppgave å ta fatt
på – særlig i en hverdag somi seg selv var
så hektisk at man ikke hadde verken tid
eller rom for å reflektere rundt det en
gjorde. Da ble det somskulle vært veiled-
ning fort bare å oppfatte som iretteset-
telser, og det somskulle vært utviklende
ble demotiverende. Når man arbeider
med mennesker på denne måten er det
nemlig veldig viktig å få en forståelse
for hvorfor man gjør som man gjør. Å
bare bli fortalt hva, eller hvordan man
skal gjøre ting uten at der ligger noen
dypere forståelse til grunn fører gjerne
til to ting:
1) man opplever seg kritisert
2) man faller gjerne tilbake i
gammeltmønster i det lede-
ren forlater rommet.
SKAL BARE- STRATEGI
Og det å forlate rommet gjør man
dessverre så altfor ofte i barnehagen.
Ikke bare som pedagogisk leder, men
rent generelt. I barnehagen er det ikke
barna, men vi voksne som til stadighet
drar Albert Åbergs velkjente «skal bare-
strategi». For der ermye somskal rekkes
i en virksomhet som en skulle tro kun
handlet om barn. Man skal på møter og
ta telefoner. Og mens man skal det må
en annen vaske skap og skuffer og kjøle-
skap og komfyr – fordi det er en del av
HMS-hysteriet. Og hun som er syk får
man ikke vikar for fordi budsjettet er for
trangt, så en assistent skifter alle bleiene
alene i tillegg til å tilberede lunsjen. Og
når hun har gjort det må vi haste alle
barna i seng før det på ny skal avvikles
møter. Tikk-takk, tikk-takk. Løping hit
og dit. Barnegråt og snørr. Store hen-
der som tar, trøster, tørker. Ikke mykt
og med god tid, slik man ønsker, men
hastig, hardt og brått. Videre inn i kam-
pen mot klokken. Flere barn? Ja vel.
Lunsjavvikling.Møter. Kurs. Barnegråt.
Veiledning. Foreldresamtaler. Observa-
sjoner og kartlegging. Latter. Litt lek. Så
løping igjen. Ikke i leken –men videre til
neste post på programmet. Effektivt, litt
fortere, litt raskere. Alltid litt raskere.
Også barn som spør:
hvor skal du? Kan
ikke vi leke litt? Vil du sitte sammenmed
meg?
Og vi voksne somsvarer:
snart. Jeg
kommer snart. Jeg skal bare ...
Og barna
venter, mens vi haster videre. De sermye
til ryggene våre, barnehagebarn av 2016.
Og til raske bein somspringer hit og dit,
mens stemmene våre ironisk nok fortel-
ler demi forbifarten at
vi løper ikke inne.
Totalt sett: en evighet av kompromisser.
Og taperne, det er barna.
FRYKTFOR IKKEÅSEBARNET
Jeg vet sannelig ikke helt hva jeg driver
med lenger. For hver dag som går føler
jeg at jeg mister stadig mer av den som
jeg ønsker å være imøtemed barna. For
hver dag somgår føler jeg så sterkt at jeg
vil sette meg ned, ha tid, bare være der.
Hele tidenmed en frykt for at noen skal
gå under radaren, at det er noen jeg ikke
klarer å se eller møte slik de behøver.
Samtidig er det tusen andre ting som
skal gjøres. Og hver av oss er dessverre
bare gitt to armer. Barna er så mange
etter hvert, og behovene deres er så ulike.
Og på sidelinjen taler politikernemed to
tunger: flere krav til barnehagene med
økt læringstrykk, kartlegging og doku-
mentasjoner. Samtidig ingen klare regler
for bemanning, annet enn et løfte der
fremme i periferien. Flere barn, færre
voksne, få fagpersoner. Alt gjøres om til
tall og økonomi. Men de glemmer kan-
skje at et barn som ingen har hatt tid til
å se, som ingen kan hende hadde tid til
å lytte til når det ropte om hjelp ved å
utagere, lukke inne, stenge av – vil bli en
større utgift for samfunnet, når det som
voksen ikke evner å håndtere livet slik
det er forventet at det skal. Og dessuten:
kanman i det hele tatt sette en prislapp
på et menneskes fremtid?
UTDANNETMEGBORT
Det er en sørgelig ironi i det at jo mer
utdanningman har innenfor barnehage-
feltet, jo mindre tid får man sammen
med dem man faktisk er der for. Slik
sett føles det som om jeg har utdannet
meg bort fra der hvor jeg helst vil være:
til stede for barna. For denne jobben
handler ikke omå hjelpe til, den handler
om å være til stede med hele seg. Den
handler om å se og om å støtte, slik at
barna ikke baremestrer –man at de også
får en sterk tro på at de kan. Det handler
omå gi demfølelsen av å være så viktige
og betydningsfulle som det de faktisk
er, men samtidig om å gi dem en forstå-
else av at også alle andre er akkurat like
viktige og betydningsfulle. Den handler
omå legge til rette for lek og læring, omå
undre seg sammenmed, oppsøke kunn-
skap, leke mer, le mer, lære mer. De vil
ikke bestandig ha en parkdress ved sin
side, disse barna. De skal videre. Det er
de sometter hvert selv skal trekke strik-
ken over buksen, dra igjen glidelåsen,
få seg venner, stå for egne meninger, si
ifra og bry seg om. Men vi vil være med
å fylle sekkene deres, slik at de er godt
utrustet når de går videre på en vei som
ingen enda vet hvor fører dem.
ENDRINGERMULIG
Jeg tror ikke lenger på lyktemannen. Jeg
tror ikke lenger atman kan grave så dype
hull at man kan vinke til menneskene i
Kina. Det er fantasi og finurligheter som
hører barnehagelivet til.Men jeg tror på
at endring er mulig. Og jeg tror på at vi
kan skape en bedre barnehagehverdag
enn den som så mange små møter i dag.
Men vi får ikke til dette i en sektor bygget
på kompromisser. Ved å få flere fagper-
soner inn i barnehagen vil man også gi
mer til barna. Bare slik kan politikernes
regnestykke gå opp.
68
|
første steg nr
4
|
2016