![Show Menu](styles/mobile-menu.png)
![Page Background](./../common/page-substrates/page0336.jpg)
328
dog maaske ikke var bedst, at Du døde eller at
jeg døde — saa vilde Spørgsmaalet falde bort
om, hvorledes vi skulde faa Midler til at blive
forenede og leve sammen her i denne Verden.
— Hvor det er smaalig tænkt, og hvor det røber
Mangel paa Tillid til Gud og til hans Hjælp —
jeg véd det. Nu kan jeg ikke mere tænke saa-
ledes. Naar jeg nu forestiller mig, at Du døde
bort fra mig, da var jeg først ret egentlig fattig,
mit Liv ret armt paa Glæde og alt Lys og
Varme. Thi Du har givet mig en Rigdom, jeg
aldrig før har kjendt, idet Du gav mig Dig selv.
Jeg vil forklare Dig dette, som det er. — Før
jeg har lært Dig at kjende i Dit Kjærlighedsliv
til mig, har jeg ikke kjendt Kv i nden . Naar
jeg hos Digtere læste Ros over Kvinden som
„den Mægtige“ eller Deslige, forstod jeg det ikke,
men opfattede det nærmest som Kompliment, ikke
som Udtryk for den Gjenfødelsens og For
nyelsens Aand, det nye Syn paa Livet, som
Kvinden virkelig giver den Mand, hun elsker.
Det forundrer Dig vistnok. Du mener maaske,
at jeg i Forvejen har kjendt Kvinder, der til
strækkelig maatte kunne lære mig Kvindens Værd.
Du tænker maaske paa min Moder. Og dog
forsikrer jeg Dig, at naar jeg forhen tænkte over
Kvinden, forstod jeg ikke hendes Herlighed, men