Stadig færre velger restaurant- og matfag, men på Frøya videregående
skole er begge kullene fulltegnet. Vi dro dit for å se hvorfor de lykkes.
I Norge søker stadig færre seg til
restaurant- og matfag, til tross for at det
er et behov for flere faglærte i bransjen,
men på Frøya videregående skole i Sør-
Trøndelag har trenden gått motsatt vei de
siste årene. I høst fyller de opp samtlige
plasser i begge kullene.
Rett før sommerferien besøkte vi skolen
for å se hva som ligger bak tallene, og
høre hvordan de jobber.
Produktutvikling
Sommeren har nettopp ankommet
Klungervika på vestsiden av Frøya. Sola
trenger tidvis gjennom et lett skydekke
og ned på det gamle fiskeværet. Sjø
brisen får redningsvestene til de forvent
ningsfulle elevene og blide lærerne til
å blafre allerede før vi har kommet oss
til sjøs i villsaubonde Sverre Johansens
skjærgårdsjeep.
Vi befinner oss midt i et av Norges flot
teste matfat. Her produseres bærekraftige
kamskjell og sjøkreps i verdensklassen,
lakseoppdrettsnæringen har flere ledende
bedrifter og dessuten er øya Norges
største villsaukommune.
Rundt Frøya er det nærmere 5000 hol
mer, skjær og småøyer, det vil si omtrent
én per innbygger. I dag skal vg1 ut til en
av småøyene for å klippe ull på tampen
av skoleåret. Turen skal fungere som
inspirasjon for elevene, og villsauen og
ulla skal bli gjenstand for innovasjon i
løpet av vg2. Da skal elevene starte en
ungdomsbedrift som skal jobbe med
produktutvikling av blant annet villsau.
-Vi er litt utradisjonelle. Det er nok ikke
så mange andre skoler på dette program
området som tar med elevene på saue
klipping, tror Ellen Johansen, en av
fire lærere ved restaurant- og matfag på
Frøya, og for øvrig kona til villsaubonden
Sverre.
Saueklipping
Etter ti minutter i båt ankommer vi den
150 dekar store Kalvøya, hvor en liten
flokk av Sverre Johansens villsauer beiter.
Vi går opp på toppen av lyngheiene, og følg
er med mens gjeterhundene driver sauene
inn i en liten inngjerding. Så snart sauene
har gått inn følger lærere og elever etter.
-Herregud, det lukter sau, sier Stine-Mari
Nordskag i det hun forsiktig går til verks
med saksa i den ene hånden og en pose til
ulla i den andre.
-Hvis den biter meg, hva gjør jeg da,
hyler hun.
Sauen stritter imot, men hun får kyndig
veiledning fra lærerne.
-Hvis dere setter fingrene inn til halsen på
dem så roer de seg ned, råder lærer Randi
Høyem Tanem.
-Eller så kan dere sette kneet i siden på
dem, legger Johansen til.
-Dæven, det var mye hår, sier Jarle
Hogstad Bogø, og betrakter sauen han
skal klippe.
-Ja, ull, sier Johansen.
-Ja, ull, ja! Korrigerer han seg selv. Jarle
forteller at han begynte på restaurant-
og matfag fordi flere i familien hans er
kokker. Målet er å jobbe på båt og tjene
penger.
Viktig kunnskap
Bak Stine-Marie og Jarle er Anita Ulvåg
Skaget godt i gang til tross for noen små
startproblemer.
-Jeg får det ikke helt til, sier hun
beskjedent.
-Husk, jeg har gjort dette i mange år.
Dere er kjempeflinke, oppmuntrer Ellen
Johansen.
-Dette var artig! Jeg koser meg, utbryter
plutselig Stine-Marie som har begynt å få
teken på det.
-Når sauen skjønner hva som skjer blir
den roligere, den tykke vinterfellen blir
varm om sommeren, så de synes det er
HER VIL DE UNGE
JOBBE MEDMAT
Stine-Mari Nordskag får kyndig hjelp
YRKE
SEPTEMBER 2014 •
33
TEKST OG FOTO:
HÅVARD EGGE
FRØYA
