51 / 100
Det er mange av skolens mål som skal nås
gjennom samtaler i klasserommet. I samtaler
som omhandler holdninger og sosiale forhold i
klassen, har læreren, ut fra lover og forskrifter,
et ansvar for å påvirke elevene til for eksempel å
respektere ulikhet (Utdanningsdirektoratet, 2016).
Det kan også være at hensikten med samtalen er å
nå skolens mer overordnede mål; å lære elevene
å samtale for å kunne ta del i et demokratisk sam-
funn, eller å lære å snakke om og reflektere over
eget og andres liv (Dysthe 2011, s. 73). Samtidig
vet ikke alltid læreren selv hvor veien går, hvor
en samtale vil ende opp. Lærere kan synliggjøre
nettopp dette for elevene i løpet av samtalen: «Vet
dere at nå er vi ute på et område der jeg heller ikke
helt har sjekket opp. Jeg vet ikke helt hvor dette
ender, jeg heller, ikke sant? Jeg klarer ikke å se
alle de mønstrene som er, jeg heller, så jeg syns
det er veldig spennende, dette her.» (Ulleberg og
Solem, 2015, s. 111). Med et slikt utgangspunkt blir
hensikten med samtalen nettopp å utforske veien
videre sammen.
Innhold og form i klassesamtalene
Gjennom å være bevisste på hvilken samtalekultur
man vil utvikle i klassen, kan lærere hjelpe elever
over på tryggere faglig grunn. Målet med å utvi-
kle elevenes muntlige ferdigheter er ikke bare at
læreren skal evaluere svarene elevene kommer
med, men også at elevene skal lytte til medelever,
reflektere og trekke nye slutninger. For å bidra til
at skolens samtaler blir kumulative, det vil si at de
utvider elevenes tenkning om faglige spørsmål,
må læreren både gi elevene faglige utfordringer
og mye støtte. Gjennom å være bevisst på hvilken
hensikt klassesamtalen har, ved å etablere normer
for hvordan klassens samtalefellesskap skal være,
gir læreren samtidig elevene mulighet til å delta i
elevfellesskapet (Michelet, 2013).
Hanne Christensen
er dosent i
pedagogikk ved Høgskolen i Oslo og
Akershus, fakultet for lærerutdanning
og internasjonale studier. Hun under-
viser i grunnskolelærerutdanningen
og forskningsområdene er lærer-
kvalifisering og skoleutvikling.
litteratur
Alexander, R.
(2008). Culture, Dialogue and Learning: Notes on an Emer-
ging Pedagogy. I: Mercer, N. og Hodginson, S. (red.)
Exploring Talk in School.
s 91–114. London: Sage Publications Ltd.
Børresen, B.
(2015). En egen form for samtale. I: H. Christensen og R.S.
Stokke (red.),
Samtalens didaktiske muligheter
(s. 18-34). Oslo: Gyldendal
Akademisk.
Christensen, H.
(2015). Lærerens kompetanse til improvisasjon i didak-
tiske samtaler. I: H. Christensen og R.S. Stokke (red.),
Samtalens didaktiske
muligheter
(s. 201-218). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Drugli, M.B. og Nordahl, T.
(2013). Læreren og eleven. I: T.L. Manger,
S. Lillejord, T. Nordahl og T. Helland,
Livet i skolen 1
(s. 69-102). Bergen:
Fagbokforlaget.
Dysthe, O.
(2012). Teoretiske perspektiver på dialog og dialogbasert un-
dervisning. I: O.
Dysthe, N. Bernhardt og L. Esbjørg
(red.),
Dialogbasert undervisning:
Kunstmuseet som læringsrom
(s. 45 – 79). Bergen: Fagbokforlaget.
Dysthe, O.
(2011). Opportunity Spaces for Dialogic Pedagogy in Test-oriented
Schools. I: E.J.
White & M. Peters (red.) Bakhtinian Pedagogy: opportunities
and Challenges for Research, Policy and Practice in Education Across the Globe.
Peter Lang. NY.
Eritsland, A.G.
(2015). Skrivesamtalen. I: H. Christensen og R.S. Stokke
(red.),
Samtalens didaktiske muligheter
(s. 51-65). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Fossum, H.
(2015). Flerstemmig og mangespektret musikkundervisning.
I: H. Christensen og R.S. Stokke (red.),
Samtalens didaktiske muligheter
(s.
183- 200). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Gibbons, P.
(2009).
English Learners Academic Literacy and Thinking. Lear-
ning in the challenging zone.
Portsmouth: Heinemann
Imsen, G.
(2006).
Lærerens verden.
Oslo: Universitetsforlaget.
Michelet, S. (2013). Klasseoffentlighet og elevkultur for læring. I: H. Chris-
tensen & I. Ulleberg (red.),
Klasseledelse, fag og danning
(s. 71-90)
.
Oslo:
Gyldendal Akademisk.
Mogstad, S.D. & Eidhamar, L.G.
(1999).
Fag, identitet og fortelling: didaktikk
til kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering
. Oslo: Universi-
tetsforlaget.
Myhre, R.
(2001).
Didaktisk basiskunnskap.
Oslo: Gyldendal Akademisk.
Ongstad, S.
(2004) Bakhtin’s Triadic Epistemology and Ideologies of Dialo-
gism. I: F. Bostad, C. Brandist, L.S. Evensen & H.C. Faber (red.)
Bakhtinian
Perspectives on Language and Culture. s. 65–88.
Hampshire/NY: Palgrave
Macmillan.
Palm, K. og Stokke, R.S.
(2015). Utforskende samtaler i flerspråklige klas-
serom. I: H. Christensen og R.S. Stokke (red.),
Samtalens didaktiske muligheter
(s. 83-103). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Solem, I.H. og Ulleberg, I.
(2013). Hva spør lærerne om? En modell for å
undersøke spørsmål som stilles i klassesamtalen i matematikk. I: Christensen,
H. og Ulleberg, I. (red)
Klasseledelse, fag og danning
. (s.139-154), Gyldendal
Akademisk
Ulleberg, I. og Solem, I.H.
(2015). Hvordan kan lærere bidra til deltakelse
og matematisering i klassesamtalen i matematikk? I: H. Christensen og R.S.
Stokke (red.),
Samtalens didaktiske muligheter
(s. 104 – 122). Oslo: Gyldendal
Akademisk.
Utdanningsdirektoratet
(2016). Kunnskapsløftet (LK06) <http://www.
udir.no/Lareplaner/> (lest 15.03.2016).
Vederhus, I.
(2015). Samtale eller læresamtale? I: H. Christensen og Stokke,
R.S. (red.),
Samtalens didaktiske muligheter
(s. 66 – 82). Oslo: Gyldendal
Akademisk.
Ruth Seierstad Stokke
er høgskolelelektor i norsk
ved Høgskolen i Oslo og Akershus, fakultet for lærer-
utdanning og internasjonale studier. Hennes fagfelt er
litteraturdidaktikk. Hun underviser i norsk i grunnskole-
lærerutdanningen og arbeider også med etter- og
videreutdanning av lærere. Hun har tidligere arbeidet
i både grunnskole og videregående skole.
Bedre Skole nr. 4
■
2016
51