Profesjonell usikkerhet som metode
– en håndbok for vanskelige mobbesituasjoner
■
■
tekst og
foto
:
tore
brøyn
Vanskelige mobbesituasjoner gjør det nødvendig å handle raskt, men ikke for raskt. For du må
alltid være åpen for at du kanskje blir lurt – dine observasjoner og vurderinger av miljøet stemmer
kanskje ikke med virkeligheten. Når erfarne lærere blir oppmerksomme på dette, ser de lettere
ting som de før ikke ville ha sett.
Erlend Moen er lektor og skole-
veileder i skoleteamet på Dagskolen
i Trondheim. Han har erfaring fra
barne- og ungdomsskoler i Trond-
heim og har de siste årene jobbet
med veiledning av skoler i saker som
omhandler atferdsproblematikk og
mobbing. Han leder Trondheim kom-
munes lokale manifest mot mobbing
og sitter som medlem av det regje-
ringsoppnevnte Djupedalutvalget –
tiltak for et godt skolemiljø. I år har
han kommet ut med boka
Slik stopper
vi mobbing – en håndbok
.
Hvorfor skriver du en ny bok om mob-
bing, hva har du å tilføre feltet?
Det meste som er skrevet om mob-
bing, er skrevet av forskere som
har gjort undersøkelser og skrevet
utmerkede bøker basert på dette.
Jeg har skrevet ut fra at jeg har hatt
praksiserfaring gjennommange år, og
jeg har vært med på å løse noen van-
skelige mobbesaker. Mens en vanlig
lærer kanskje bare ser to til tre alvor-
lige saker i løpet av sin karrière, har vi
arbeidet med svært vanskelige saker
hele tiden og sett noen likhetstrekk.
Vi vet mer nå om hva som virker i
praksis.
Jeg hevder ikke å kunne løse mob-
beproblemer i norsk skole gjennom
denne boka, den presenterer altså
ikke et program, men har et mer av-
grenset siktemål. Dette er en hånd-
bok for de tilfellene hvor problemet
allerede er oppstått, og den beskriver
en metode for hvordan man da kan
gå fram.
Hvordan vil du med få ord beskrive
denne metoden?
Den går i korthet ut på at alle mis-
tanker må tas på alvor og at man må
reagere svært raskt. Men man skal
ikke ta for gitt at egne eller andres
observasjoner stemmer, man skal
undersøke grundig for å finne ut
hva
som skjer,
hvorfor
det skjer og
hvem
som er involvert. Slurving her vil
ødelegge for fortsettelsen. Derfor er
dette, som jeg kaller
avdekkingsfasen
,
kanskje den viktigste fasen.
Når man så har avdekket, må man
spørre: var dette mobbing? Dette må
man vite, ellers risikerer man å sette i
gang med tiltak som ikke virker. Hvis
ja, må mobbingen stoppes. Tiltakene
må dimensjoneres etter alvorlighets-
graden.
Dersom man finner ut at det som
skjedde, ikke kan karakteriseres som
mobbing, må man passe på å ikke gå
i den fella som mange skoler gjør:
De trekker et lettelsens sukk og slår
fast at det ikke er nødvendig med
tiltak. For selv om det som skjedde
ikke nødvendigvis er mobbing, har
man fortsatt et problem å løse, et
problem som må tas på alvor. Det
virkelige endringsarbeidet skjer i
oppfølgingen etterpå, og jeg tror at
mange mislykkes akkurat her, fordi
de ikke tar oppfølgingen på alvor.
Det jeg skriver om oppfølging, er
det som tydeligst skiller denne boka
fra andre som er skrevet om temaet.
Oppfølgingen omfatter både de som
plager og de som blir plaget.
Du er også opptatt av samarbeid og
oppfølging av foreldrene.
Foreldrene vil som regel være samar-
beidsvillige hvis de bare får beskjed
om hvilken atferd man ønsker å
endre. Men det går gjerne galt dersom
de bare får beskjed om at «datteren
din mobber andre».
Når det gjelder foreldre som har
bekymret seg, men hvor skolen fin-
ner ut at dette ikke er en mobbesak,
så er det spesielt viktig at skolen
FORGRUNN
8
Bedre Skole nr. 2
■
2014
