metoden din verd hvis dette mangler?
Alle har et grunnlag for å kunne løse
disse sakene med bakgrunn i erfarin-
ger fra egen skolegang og egen praksis
som lærer. Det som kreves for å fange
opp vanskelige mobbesituasjoner, er
at du alltid må være åpen for at du
kanskje blir lurt: det kan hende dine
observasjoner og dine vurderinger
av miljøet ikke stemmer med vir-
keligheten. Når erfarne lærere blir
oppmerksomme på dette, lærer de
raskt å se ting som de ellers ikke ville
ha sett. Ta for eksempel et tilfelle der
læreren ser at en gruppe jenter stadig
gir hverandre klemmer, og nærmest
virker overdrevent begeistret for å se
hverandre igjen. Det er hyggelig med
klemming, men kanskje læreren føler
at det er noe rart med situasjonen,
noe som skurrer. Da kan hun komme
på sporet hvis hun spør seg selv: Er
det noen som aldri får klem? Skjer
dette alltid når de møter hverandre,
eller skjer det bare når én bestemt
person er til stede? Er dette, med
andre ord, en måte å ekskludere en
bestemt elev på?
Et nyttig holdepunkt for den som
prøver å finne ut av en uoversiktlig
situasjon, er at det ofte er én gruppe
som utfører mobbingen, mens det er
en annen gruppe som står bak. De
som utfører mobbingen, er mindre
subtile, og avslører ofte seg selv ved
å kaste blikk mot dem som står bak:
gjør jeg det riktige nå, er det slik du
vil ha det?
Det som er viktig, er ikke bare
skoleringen, men at læreren føler seg
trygg på at selv vanskelige og kom-
pliserte saker kan løses. Den som har
tro på dette, kvier seg ikke for å gå
inn i de vanskelige sakene. Og min
erfaring er at mobbing
alltid
stopper
når voksne bestemmer seg og gjør det
de skal – rundt 85 prosent av sakene
kan skolene løse selv. Samtidig tror
jeg det alltid vil være noen saker der
skolene trenger ekstern hjelp. Derfor
er jeg tilhenger av at PP-tjenesten skal
ha spesiell kompetanse på mobbing.
Jeg har hørt som en innvending mot
boka di at den har en ganske snever
innfallsvinkel til hvordan man løser
slike mobbesaker: man kan få inntrykk
av at du foreskriver bare én måte å
g jøre dette på. Forstår du denne kri-
tikken?
Jeg kan være enig i at boka represen-
terer en måte å gjøre det på, men jeg
har forsøkt å vise nettopp det – at det
finnes flere «veier til Rom». Mobbing
er et ganske ungt forsknings- og prak-
sisfelt, og vi lærer hele tida nye måter
å gjøre ting på. Jeg har for eksempel
lært veldig mye av å sitte i Djupedal-
utvalget, så boka ville sikkert fanget
opp flere perspektiver hvis den kom
ut i 2015 og ikke i 2014. Men jeg håper
likevel det kan være nyttig med det
perspektivet som presenteres i boka,
som tross alt bygger på erfaring fra
flere titalls alvorlige mobbesaker i
hele grunnskolen.
Du har sammenlignet mobbesaker med
«organisert kriminalitet», og enkelte
har reagert på dette. Hva legger du i
denne sammenligningen?
Jeg har ikke sammenlignet de to fe-
nomenene, men mener det er likhets-
trekk som kan være nyttige å kjenne
til for å skjønne hvordan en skal
tilnærme seg mobbing. Det viktigste
likhetstrekket er at det i organisert
kriminalitet som i mobbing ofte er
«bakmenn» som er vanskelige å få
øye på, men som må ansvarliggjøres
dersom en skal få slutt på virksom-
heten.
En kan stille spørsmål ved om det
er riktig å se på likhetstrekk mellom
så ulike fenomener som mobbing og
organisert kriminalitet. Det er tross
alt langt mer som skiller mobbing fra
organisert kriminalitet enn det som er
likt. En viktig innvending mot å gjøre
en slik sammenligning er at det kan
misforstås dit hen at en sammenligner
barn med hardbarkede kriminelle.
Det vil utvilsomt gjøre det vanskelig å
finne gode løsninger på mobbesaker.
Selv om det noen ganger må tas i
bruk sterke virkemidler for å snu en
mobbesituasjon, vil det aldri være
riktig å straffeforfølge elever som har
stått bak eller utført krenkelser. En
må søke å erstatte de belønningene
som disse har opplevd gjennommob-
bingen, og da er positiv oppmerksom-
het som ros og anerkjennelse for po-
sitiv atferd den riktige veien å gå. Det
er ikke
soning
, men
forsoning
som skal
skape balanse i maktforholdene. Hvis
det å påpeke likhetstrekkene mellom
mobbing og organisert kriminalitet
kan åpne øynene våre for mekanis-
mene bak mobbing, er det likevel
verdt å gjøre det. Hovedproblemet
med mobbing er nemlig at for mange
elever gruer seg til å gå til skolen.
Problemet er så stort blant annet
fordi voksne har for lite erfaring og
kompetanse i analyse av elevmiljø. Vi
ser derfor ikke mønsteret i det som
fremstår som enkeltkrenkelser. Vi har
for høy terskel for å gå fra mistanke
om mobbing til å bruke egnede av-
dekkingsverktøy, og vi lar oss forvirre
av at det er mye som skjer i et slikt
miljø. Først når ansvarlige voksne ser
mekanismene bak de synlige krenkel-
sene, er vi i stand til å gjøre skolen så
trygg som elevene fortjener.
FORGRUNN
10
Bedre Skole nr. 2
■
2014
