mennesker. Det er ikke nok å forstå med hodet
hvis ikke hjertelaget også er med. Innsikt kan
ikke påtvinges. Hva et menneske står for, hvilke
holdninger det har og hvordan det kommer til å
handle i fremtidige situasjoner, kan ikke styres
utenfra, men er basert på subjektive valg. Og det
å bli fortalt hvordan noe skal være, fremmer ikke
evnen til å velge selvstendig. Valgene kan imid-
lertid påvirkes og foredles i møte med andres
valg, forutsatt at det subjektive gis et rom. Den
tyske filosofen Adorno (1988) hevdet i 1966 i et
radioforedrag med tittelen: «Oppdragelse etter
Auschwitz» at medfølelse og selvstendighet må
få en sentral plass i oppdragelsen. Dette er tanker
som på nytt har blitt aktualisert i kjølvannet av
22. juli (Eidsvåg, 2011; Haustätter, 2006). Skal vi
gi rom for medfølelse, innebærer det at vi må gi
rom for følelser.
Dagens situasjon
Mens pedagogens fokus er barnets beste, kan det
synes som det er markedets prinsipper som er
styrende i skolen i dag. I jakten på målbare resul-
tatene kan vi spørre om det blir plass for det svake.
Det kan synes som det som er verdifullt, er knyt-
tet til prestasjoner, ikke til menneskeverdet. Når
målet er å bli best, vil de fleste mislykkes. Selv om
den generelle delen av skolens læreplan fortsatt
har helhetlige mål, kommer disse lite til uttrykk i
fagplandelen. Det kognitive og forhåndsdefinerte
mål har fått stor plass i utdanningssystemet, noe
som kritiseres blant annet av McKernan (2010).
Han hevder at det ikke er alt som kan knyttes til
målbare kategorier. Hvordan skal en for eksempel
måle en elevs utbytte av å lese en roman? Gitte mål
fungerer ikke i forhold til utforskende aktiviteter.
Vi kan ikke vokse hvis vi alltid skal bevege oss i
retning av noe som er bestemt på forhånd, hevder
McKernan. Videre karakteriserer han det som lite
demokratisk å bestemme på forhånd hva noen skal
lære, og at det kan fungere umyndiggjørende både
på lærere og elever (ibid.).
Vi kan bare lære det vi føler noe for, påstår
filosofen Arne Næss (2010). Han utfordrer nyt-
tebegrepet ved å hevde at det som er nyttig, er det
som gir oss lyst til å lære mer. Medisinen som ofte
foreskrives i norsk skole, er mer av det som ikke
ser ut til å motivere og inspirere barn og unge til
innsats, for eksempel flere timer i de fagene der
elevene presterer lavere enn ønsket. Istedenfor
utdannelse som preges av kunnskap og vekst i
mangfoldet av emner som skal læres mer enn av
kjennskap, lanserer Næss begrepet
inndannelse
,
karakterisert av undring, kreativitet og fantasi. En
slik måte å tenke på vil mange lærere kjenne seg
igjen i. De ønsker å forberede god og inspirerende
undervisning, men bruker stadig mer tid på å do-
kumentere til fordel for å planlegge undervisning.
Ikke minst nye lærere hevder at tidspress medfører
at de velger tradisjonelle undervisningsopplegg
framfor den spennende undervisningen de så for
seg at de skulle gjennomføre (se f.eks. Smith, Ulvik
& Helleve, 2013). På den måten kommer de lett
inn i en ond sirkel der de underviser som de selv
ble undervist.
Styringsdokument
De siste norske læreplanene har vært målstyrte,
og Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang
læring (Kunnskapsdepartemenet, 2011) beskriver
kvalifikasjonene som skal oppnås på hvert nivå i
utdanningssystemet gjennom læringsutbyttebe-
skrivelser av kunnskaper, ferdigheter og generell
kompetanse. Bestemmelsene åpner ikke for de
mulighetene en ikke visste om på forhånd, men
bidrar til å fremme kopiering mer enn nyskaping.
Ut fra styringsdokument er opplæringens mål
fortsatt å «[…] bidra til å ruste barn og unge til
å møte livets oppgaver og mestre utfordringer
sammen med andre” (LK06, generell del, s. 9).
Det betyr at unge skal lære for livet, ikke først
og fremst for eksamen eller for arbeidslivet, og
de skal mestre utfordringer sammen med andre.
Utdanning er ikke et individuelt prosjekt.
I læreplanen finner vi også støtte for en ska-
pende dimensjon: «Derfor må opplæringen trene
blikket og øve sansen for de opplevelsesmessige
sidene ved alle fag». Det skapende forankres vide-
re i opplæringsloven, der det i formålsparagrafen
fra 2008 står at elevene skal «få utfalde skapar-
glede, engasjement og utforskartrong» (§1-1).
Dette kan tolkes som noe av det Næss var inne
Bedre Skole nr. 2
■
2014
20
