drevet av en medfødt drift etter å begripe verden
og behov for fellesskap med andre. Vi bearbeider
det vi har erfart kroppslig og omformer det til
innsikt.
Den diskursive læringsmåte
er den siste måten et
menneske tar i bruk. Den bygger på de to andre og
er ofte den dominerende læringsmåten i skolen –
særlig på høyere klassetrinn. Måten kjennetegnes
av logisk tenkning, analyse og diskursiv språkbruk,
og er et teoretisk-representativt møte med verden.
Følelser er her nedtonet. Dersom de to første må-
tene ikke tas med, kan skolen fort oppleves som
abstrakt og meningsløs.
De ulike måtene er alle nødvendige, og de utfyl-
ler hverandre. De bidrar til sammen til å forene det
indre og det ytre, til å utvikle følelsesintelligens,
identitet og evne til abstrakt tenkning. Fragmen-
terte opplevelser settes inn i meningsfull helhet.
I fortsettelsen vil jeg antyde noen måter den es-
tetiske dimensjonen kan trekkes inn i skolen på.
Estetiske virkemidler i undervisningen
Eisner (2004) hevder at vårt syn på intelligens
som verbalt formidlet tenkning, straffer dem
som har talenter eller interesser utenfor de
tradisjonelle områder skolen dyrker. Han
argumenterer for at utdanning både kan lære av
kunstens arbeidsmåter og gjennom å trekke inn
kunst i undervisningen – ikke bare i de estetiske
fagene. Det vi kan lære av kunsten, er blant annet
å jobbe med mål som endres underveis, med det
partikulære og tvetydige, med det overraskende
og det som vurderes ut fra skjønn, uten at det
finnes regler. I livet er det ikke alltid gitte svar på
spørsmål eller klare løsninger på problem. Usik-
kerhet må ha en plass, hevder Eisner. Han peker
også på sammenhengen mellom tenkning og det
stoffet vi blir eksponert for og på sammenhengen
mellom form og innhold, for eksempel at det betyr
noe hvordan vi snakker til en elev og hvordan
skolebygningene ser ut.
Eisner (1985) deler inn i tre ulike måltyper: de-
skriptive, problemløsnings- eller ekspressive mål.
Deskriptive mål er mål vi kan beskrive på forhånd
og etterpå vurdere om vi har nådd – kompetanse-
målene i norsk skole er av denne typen. Dette er
mål vi trenger; problemet oppstår dersom de blir
enerådende, eller fokuset flyttes fra å bli bedre til
å bli best.
Den andre måltypen har vi for eksempel innen-
for teknologi, og i skolesammenheng vil prosjekt-
arbeid ha denne typen mål. Vi har et utgangspunkt,
et problem, men ingen gitt løsning. Problemet kan
ha mange mer eller mindre gode svar.
Den siste måltypen er den vi har innenfor kunst
og vitenskap, de ekspressive målene, der vi verken
vet utgangspunktet eller svaret. I skolesammen-
heng kan slike mål være å ta tak i noe som oppstår
underveis og legge til rette for noe en tror kan
være fruktbart uten nødvendigvis å vite hvilken
retning det vil ta.
En annen måte undervisning kan sammenlig-
nes med kunst på, er ved det som kan kalles timens
dramaturgi (Dale, 1993). Læreren setter i gang en
reise. Han spør seg hvordan han skal få elevene
med, hva som rører seg i klassen og hva han selv
brenner for. Begynnelser er alltid viktige, ansatsen
i timen, men også rytmen og flyten i fortsettelsen.
Å få andre med på en slik faglig reise krever at
deltagerne er med på opplegget og deltar frivillig –
og at lærere har nødvendige faglige forutsetninger
som reiseledere.
Å ta i bruk estetiske virkemiddel er risikofullt.
Det krever at læreren må ha «spontanitet, fabu-
leringsevne, musisk energi, vidd, varme og faglig
trygghet» (Abiltrup m.fl., 1997). Dette innebæ-
rer at lærere må kunne improvisere. Videre kan
estetiske uttrykk som taler direkte til følelsene
gjøre oss sårbare og lett få mennesker til å reise
forsvarsverk. Austring og Sørensen (2006) skriver
om en «stemthet» som må være på plass. Este-
tiske uttrykk handler om følelsenes språk, og må
derfor tas varsomt imot, og det kan være lett å
velge det vekk. Imidlertid, det kan være et like
stort bedrag å se vekk fra det følelsesmessige og
Bedre Skole nr. 2
■
2014
22
