også tar disse foreldrene på alvor
og følger dem opp. Hvis foreldrene
opplever noe som et problem, så har
de et problem. Og dersom skolen vel-
ger å overse dette, så kan det skape
grobunn for store konflikter mellom
foreldre og skole.
Mobbeprogrammene har fått kritikk,
hvor berettiget er den?
Noen har sett på disse programmene
som «instrumentelle». De hevder
at det ikke nytter at lærere følger en
oppskrift, men da har de ikke skjønt
hva dette går ut på. Disse program-
mene viser først og fremst nødvendige
prinsipper som bør ligge til grunn i
arbeidet mot mobbing. Lærerutdan-
ningen har aldri klart å dekke dette
tilstrekkelig godt, og det må derfor
komme inn senere. Slik jeg ser det,
fungerer disse programmene som en
form for videreutdanning for lærerne.
De danner en basis sommange skoler
trenger for å arbeide godt på dette fel-
tet. Men når det er sagt, fins det skoler
som ikke trenger slike programmer –
de har klart å utvikle god praksis på
egen hånd.
Hva er den mest typiske feilen som skjer
når en skole skal ta tak i et mobbe-
problem?
Den mest typiske feilen er at skolen
ikke reagerer på mistanken. Jeg får
nesten alltid høre at «dette har vi hatt
mistanke om lenge». Man har hatt for
høy terskel for å reagere, og så opple-
ver man at for hver dag som går, blir
situasjonen mer alvorlig, og flere og
flere elever blir involvert. En profe-
sjonell skole vil oftere ha mistanker
og undersøke mistanker ommobbing.
En annen feil er at man lar seg
forblinde av atferdsvansker. Jeg
opplever ofte at henvendelser starter
med at skolen peker på en elev med
atferdsvansker, og så viser det seg at
den eleven som de mener er utgangs-
punktet for problemene, selv er mob-
beofferet.
Jeg oppfatter din metode som svært pre-
sis og styrende, samtidig som man hele
tiden må være åpen for endringer, til-
pasning og muligheten for at man er på
feil spor. Hvordan løses dette i praksis?
Et nøkkelbegrep er «profesjonell
usikkerhet». I møte med noe som
kan være livstruende for barn – husk
at barn har plikt til å gå i skolen, de må
møte opp, samtidig som de ved å møte
risikerer å utsette seg selv for virkelig
fare – må skolen være grunnleggende
profesjonell. Men det fins ikke profe-
sjonalitet uten usikkerhet.
Jeg har jobbet som lærer i mange
år, og har alltid likt maler – det er greit
å ikke måtte bygge opp alt på nytt selv.
Men når det er sagt, så fungerer ikke
malene før du har gjort dem til dine
egne – først når du har lekt deg med
virkemidlene, så vil de fungere. Det
fins ingen ABC-oppskrift, men det
fins gjerne en stamme som er felles
mens de ytre detaljene varierer. En lik-
het er for eksempel at det nesten alltid
er noen som har klart å gå «under
radaren», som har fått fritt spillerom
og som aldri tidligere har opplevd å
bli konfrontert med sin negative opp-
førsel.
Når jeg leser casene dine, så ser jeg en
skole der lærerkollegiet er preget av
kompetanse, samarbeid, trygghet og
åpenhet for egne feil. Hvor mange steder
finner man et så trygt miljø – og hva er
Ifølge Erlend Moen er den mest typiske feilen skolen gjør i mobbesaker å ikke reagere på
mistanke. Når han blir tilkalt for å bidra til å løse mobbesaker, får han ofte høre «dette har vi
hatt mistanke om lenge».
9
Bedre Skole nr. 2
■
2014
