Revolusjonspraksiser
i et
kvelende politisk barnehagelandskap
Når jeg tenker meg omhar jeg aldri virkelig kunnet veve.
Likevel gjør det meg produktiv å tenke at jeg i denne
teksten eksperimenterer med å vevemed tråder somhar
å gjøremed noe somopptar meg for tiden. I dette noe er
revolusjon et sentralt stikkord.
For dette henter jeg inspirasjon fra de
franske filosofene Gilles Deleuze og
Félix Guattari. Disse ville muligens
forstått en slik eksperimentering som
mikropolitikk. Og kanskje kan en slik
mikropolitikk spore til en annen revo-
lusjon enn den som er formulert fra et
overordnet politisk hold.
Det
noe
som opptar meg for tiden er
den gjentatte bruken av revolusjons-
begrepet om endringer i barnehage-
feltet, eller kanskje heller den følelsen
av skepsis denne bruken setter i gang
i meg. Skusles kraften i revolusjons-
begrepet bort slik det brukes av poli-
tikere om politiske reformer? Hvordan
«rasle med sablene» når de som er i
maktposisjon har overtatt begreper som
vanligvis knyttes til kraftfulle historiske
endringer? Jeg har en slags forståelse av
at den offentlige debatten om kvalitet
synes styrt av helt
andre
virkelighets-
forståelser enn hva den norske barne-
hagepedagogikken tradisjonelt har hen-
tet livgivende inspirasjon fra, og somJon
Kaurel i
Første Steg
nr. 3 i år så treffende
omtaler som ufrivillig komisk.
Spørsmål jeg derfor stillermeg i dette
essayet er: Er det en revolusjon styrt av
programmer og universelle svar vi vil ha
i framtidas barnehage?Hva kan skje om
andre revolusjonspraksiser artikuleres?
ÅVEVEUTENMØNSTER
En av trådene jeg vevermed i teksten har
altså med endringer av kvalitet i barne-
hager å gjøre. En annen tråd er deler av
Deleuzes og Guattaris positive filosofi,
en tenkning som de senere årene har
blitt tatt opp i barnehagefeltet spesielt og
i utdanningsfeltet generelt (eksempelvis
Bjelkerud 2009, Olsson 2009, Rossholt
2012, Sandvik 2013, og Semetsky &
Masny 2013). En tredje tråd, somdelvis
er filtret sammen med den første, har
med opplevelsen av tap å gjøre. I denne
veven er tapet knyttet til det språket og
tenkningen som finnes tilgjengelig for
meg (før og nå), i relasjon til det somofte
snakkes om som profesjonsutøvelse i
«et flerkulturelt samfunn». Dette er en
tematikk somhar opptatt meg siden jeg
var førskolelærerstudent på midten av
1990-tallet.
I dag er jeg i tvil om de forståelsene
somtilbysmeg (og andre) er tilstrekkelig
for å ‘fremme demokrati og likestilling
ogmotarbeide alle former for diskrimi-
nering’ (KD 2013). Og med tvilen kom-
mer en opplevelse av tap av perspektiver
jeg tidligere fant produktive. Hvordan
arbeidemed ruinene fra forståelser som
har rast sammen? Hvordan vise mot-
stand og samtidig å skape noe annet?
MOTSTANDOGPOTENSIALER
Det jeg forsøker å gjøre i denne teksten
er å
yte motstand
mot det jeg oppfatter
som en økende sult etter forhåndsdefi-
nerte svar på hvordan alle barnehager
kan tilby likeverdig og høy kvalitet, og
samtidig være en arena for inkludering
og sosial utjevning ( jf. KD 2012–2013).
Ut fra opplevelsen av tap har jeg eksem-
pelvis mistet troen på at det «å øke
forståelse for andre kulturer» og det «å
se på forskjellighet som en ressurs» er
verktøy somer virksomme nok i dagens
komplekse samfunn. Ahmed (2006)
hevder at slike formuleringer i styrings-
dokumenter til og med kan produsere
forestillinger om at vi gjør nok og at det
ikke er noe vi behøver å arbeide så mye
mermed. Det somerment å uttrykke en
institusjons intensjon, kan altså virke
ikke-performativt.
I et forskningsarbeid jeg deltar i
for tiden, undrer jeg meg spesielt over
CAMILLA ELINE ANDERSEN
HILSER LESERNE I ANLEDNING 10 ÅRS JUBILEET
32
|
første steg nr
4
|
2014