Første Steg nr. 4-2014

36 / 76

Barnehagen og profesjonen
ved en korsvei
Næringslivskrav ogmyndighetenes styringsideologi og
-iver er blant de krefter som truer barnehagens egenart,
mener kronikkforfatteren, somgår til Danmark for å vise
til muligemottiltak.
Denne artikkelen gjelder barnehagens og
profesjonens egenart, men også barne-
hagens og profesjonens utfordringer i lys
av utdanningspolitikk og styringsideo-
logi. Egenarten er lett å se i barnehagens
hverdagsliv. Barnehagelærernemestrer
yrket på en iøynefallendemåte. Imidler-
tid synes ikke fagligheten å bli fanget inn
av profesjonsforskningen, noe enkelte
debattartikler i Første steg 1/2014 viser.
Men heller ikke politikere eller andre
forståsegpåere ser betydningen av profe-
sjonens komplekse yrkeshandlinger når
de endrer barnehagens oppgaver. Det er
urovekkende.
For nettopp egenarten er truet, både
av forskningen, krav fra næringslivets
organisasjoner, men ikke minst av
den internasjonale innflytelsen på vår
nasjonale utdanningspolitikk (Thoresen
2009) og myndighetenes styringsideo-
logi og styringsiver.
Iminbarndombodde jegpåByåsen, en
bydel i Trondheimsomvar under utbyg-
ging. Da hørte vi rett som det var skyte-
basens rop «Varsko her! Fyr vær´ her!»,
før drønnet komfra sprenging i grunnen
til et nytt hus. Det ropes forunderlig lite
«Varsko her!» i barnehagesammenheng
etter hvert som grunnen under barne-
hagens egenartede pedagogikk sprenges.
Og de rop somkommer, synes å dempes i
gleden over atmyndighetene endelig har
sett barnehagen som en betydningsfull
sektor! Men nettopp at den er en stor
sektor somtynger på budsjettene, gjør jo
atmyndighetene spør hva samfunnet får
igjen for investeringen (Korsvold 2004,
Mogstad &Havnes 2014).
Spørsmålene er: Hvordan kan barne-
hagen brukes i kunnskapssamfunnet?
For det første for å sikre best mulig
arbeidskraft i øyeblikket, med flest
mulig kvinner og menn som deltakere
i arbeidslivet? For det andre, å sikre vår
fremtidige konkurransekraft i konkur-
ransen landene i mellom, der kunnskap
er et fortrinn og menneskene landets
kapital (Fasting, 2013)?1
Når barnehagennå er kommet i poli-
tikernes interessefelt på en helt annen
måte enn bare for få år siden, har ikke
det skjedd ut fra omsorg for barna. Det
som opptar politikerne er landets kon-
kurranseevne. Det ser vi av betegnel-
ser som «Kunnskapsdepartementet»,
1 Se blant annet tenketanken Civitas rapport
«Det store barneregnskapet»
«kunnskapssamfunnet», «kunnskaps-
løftet», «kunnskapsskolen», «kunn-
skapsøkonomien», og «menneskelig
kapital», men også begreper som
«grunnleggende ferdigheter», «livslang
læring», «læringsstil», «læringsmiljø»
og «læringsutbytte».
Utdanning, kunnskap, kompetanse
og læring er honnørord for virkemidler
myndighetene vil bruke i sitt kappløp
med andre land, eller «hurraord», som
professor Jørn Lund i Danmark kaller
dem (Lund 2007).
OECDSOM
PREMISSLEVERANDØR
Nyordene kommer ikke fra fagmiljøer
med innsikt i barnas liv og utvikling. De
kommer fra politiske organer somOrga-
nisasjonen for økonomisk samarbeid
og utvikling (OECD) og EU. Politikerne
underskriver internasjonale erklæringer
og avtaler. Lisboa og Bologna er stikkord
for gjennomgripende prosesser som
endrer utdanningssystemet fra bunn til
topp. OECDs ideer, testregimer og ikke
minst formål, som er økonomisk vekst,
styrerutdanningspolitikken,2 sombarne-
2 Se intervju med professor Svein Sjøberg som
uttaler: «I dag ser det ut til at OECD opererer som
eit globalt utdanningsdepartement, der Pisa er deira
viktigaste maktinstrument. (…)Etter mi meining
er OECDs rådande idé at marknad alltid er bra, og
at konkurranse alltid gir betre kvalitet. No har me
fått eit kappløp mellom nasjonar. Kvalitetsmåling
i kjølvatnet av Pisa bryt med formålsparagrafen til
den norske skulen».
INGEBORG TVETER THORESEN HILSER LESERNE I ANLEDNING 10 ÅRS JUBILEET
36 | første steg nr 4|2014